onsdag 26. oktober 2011

Jentetur til Melbourne

Heldige Espen hadde en guttetur på ski i August, og nå ble det min tur: Jentetur til fantaztiske Melbourne! Fredag til mandag - 4 timer i fly fra Perth...

Melbourne er veldig kjent for hesteveddeløp, teater og konserter, men også for byens utvalg i spisesteder og shopping! Med andre ord en perfekt by for en jentetur.

Men å reise alene er ikke så morro, så turen ble bestilt sammen to andre norske fruer; Tone og Merete. Vi kjenner hverandre litt fra de norske damelunchene vi har en gang i måneden, pluss at jeg og Tone trener sammen. Til å ikke kjenne hverandre såå godt syntes jeg vi traff tonen ganske bra, og ble veldig fort enige om hva vi skulle gjøre, hvor vi skulle gjøre det og når. Perfekt var det når vi skulle spise også, for alle spiste alt og stort sett endte vi opp med å dele småretter. Merete tok fort ansvar for "fellesøkonomien", og gjorde en glimrende jobb med å notere, summere, dele på tre og fordele "gjeld".


Uten frokost inkludert på hotellet "måtte" vi ut å spise. Ikke noe problem når "The Block Arcade" med flere
frokostplasser lå rett ved siden av hotellet. Merete, jeg og Tone med skikkelig egg og bacon frokost...

Første kvelden spiste vi på en fiskerestaurant hotellet anbefalte oss. Her fikk vi "fiske-tapas" med reker,
kamskjell og masse snadder. Dessert ble det også plass til - såvidt!

Kveld nr. 2 møtte vi en annen norsk jente som bor i Melbourne på en japansk restaurant med Sushi-train...
Her er det bare å plukke, så teller man fat etterpå. Man kan vel kanskje si at vi ble mett!!
Ikke hver dag man har en 21-retters middag...

Etter musicalen var vi alle litt "beveget" og ute av stand til å ta noen beslutning ang. middag. Vi trodde dette
skulle bli dagen vi endte opp med noe kjapt og billig (les McDonalds), men en tur til China Town brakte oss til
en japansk steakhouse, hvor vi måtte lage maten sjæl! Her spiste vi lenge dere...

Siste måltid i Melbourne ble noe så norskt som en spekemat-tallerken.
Deilig med saltmat og god drikke etter timer med shopping!

Skulle jeg gå i flere detaljer om hvor vi shoppet, hva vi spiste og hva vi så tror jeg innlegget blir for spesielt interreserte og langt som et uår. Men kort sagt kan jeg si at vi shoppet mye, spiste mye og så mye.

Med Melbourne Cup (Hesteveddeløpet nr. 1 i Australia) like rundt hjørnet var butikkene lastet med forskjellige
hatter i alle slags farger og fasonger. Man har ikke shoppet i Melbourne dersom man ikke har prøvd hatter!

Flaks med været hadde vi den dagen i hadde satt av til litt sight seeing.

Søtsaker anyone? De fleste farge-variantene i dette vinduet er vel ulovlig i Norge...


Dersom det er noe jeg vil trekke frem tror jeg det må være musicalen vi så! "Love Never Dies" av Andrew Lloyd Webber. Fantastisk bra oppfølger av Phantom of the Opera, som anbefales til de som noen gang skulle komme over den! Mektig bra scene og vanvittig bra musikk (med utrolig flinke sangere)! Jeg bruker sjeldent å felle tårer på slike oppsetninger, men må innrømme at øyekrokene ble noe våte...

Vil takke Merete og Tone for en flott tur, og for morsomme reisefølger! Vi koosa oss, og spiste lenge dere! Må nesten også takke Espen da, som ikke bare lot meg få en helg fri, men finansierte det hele...

Opptur: Godt å komme bort og kjenne at man faktisk savner mann og barn!

Nedtur: Litt laaang hjemreise.

onsdag 12. oktober 2011

Skal - skal ikke...

Den tredje dagen var det ungdommenes tur til å stå opp tidig for å få med seg soloppgangen. Etter å ha sett Uluru i all slags lys, ble vi på en måte mettet, men enige om at den kanskje var finest ved soloppgang. Aller finest var den forresten under stjernehimmelen! Makan til stjernehimmel har vi aldri sett... I stappmørket før solen dukket opp var det gode forhold for stjernegløtting!

Uluru i soloppgang med Kata Tjuta i den fjerne bakgrunnen...

Etter en liten før-frokost-dupp og etter en kjapp frokost pakket vi vannflaskene for bestigning av Australias hjertestein. Men som en kjent artist en gang sang "men følelsan dæm slit i mæ..." var det vanskelig å bestemme seg for om man skulle trampe på denne helligdommen. For de lokale aboriginerne er denne steinen veldig hellig, og man blir på en fin måte bedt om å ikke klatre på den. Men, med rekkverk og oppmalt "motorvei" på toppen følte vi dobbeltmoralen ta overhånd. Jeg sa vel i bilen på veg dit; "dersom jeg ikke ser en Thorny Devil nå, så klatrer jeg på steinen!". Og som sagt så gjort... Det ble fjell... jeg mener stein-tur på oss!

Advarslene om at dette ikke var for hjertesyke mennesker var ikke å kimse av... Ikke bare var det fysisk hardt, men hjertet kunne jo stoppe av den bratte oppturen! Allerede i starten før man nådde rekkverket måtte vi ned på alle fire, og jeg må innrømme at tanken "er dette noe for meg" danset rundt i hodet før jeg fikk noe fast å holde meg i. Bratt kan man si... Farfar ble fornuftig nok igjen på bakken med Julie, og vi klatrende var vel enige om at dette ikke hadde vært noe for minstejenta. Det endte med at farmor, mor, far og sønn dristet seg til topps.

Greit med rekkverk til å begynne med...

Man kan vel si at det var bratt på "enkelte" partier...

Hei hå, hei hå, nå skal vi ut å gå...

"Mamma, hvis æ dætt ned hær da dør æ - garantert!" Men utsikten var jo fin...

Overflaten på steinen varierte veldig, og huset vannhull og andre huller...

Med opplagt "motorvei" var det ikke noe problem å finne veien til topps...


Etter litt over 1,5 time ankom vi toppen av steinen - 865 m.o.h. Ikke så veldig overraskende var utsikten helt fantastisk. Flatt i alle retninger, med kun få krusninger i horisonten, der Kata Tjuta, Mount Connor og andre små-fjell viste seg. Glade var vi for godt skotøy, da vi møtte en danske på toppen som hadde gått opp i laff-laffer... Han hadde noen enorme vannblemmer under føttene, og vi tenkte vel vårt når han skulle ned igjen...

Bevis på at vi nådde toppen...

Tobias imponerte oss alle på vei opp, og gledet seg villt til å gå ned igjen. Tanken på de aller bratteste partiene satt godt plantet i mitt minne, og jeg så vel ikke akkurat frem til nedturen. Men det gikk mye bedre en fryktet - det var myyye enklere å gå ned en jeg hadde trodd på vei opp. Men med 33 varmegrader på en vindstille ettermiddag ble vi da svette nok på veg ned. Vi prøvde å utøve telepati til de som ventet nede på bakken, og formidle at vi ønsket oss iskald drikke og is når vi kom ned, men tror det var krøll på linjen et steds da beskjeden ikke kom frem. Men på kultursenteret like ved var det sorten å få kjøpt, og da vi kom på hotellet igjen ble det en dukkert i bassenget. Farfaren som var snytt for en FANTASTISK tur slengte seg med på en helikopter-tur og fikk sett Uluru og Kata Tjuta fra fugleperspektiv. Juks, mente farmor...

Det ble en tålmodighetsprøve for Julie nede på bakken... "Kommer de snart?"

"Der kommer de, endelig!" Litt shakie i lårmuskulaturen, men ellers i topp form!


Opptur: Stolt av alle som kom seg helberget både opp og ned!

Nedtur: Fortsatt ikke snurten av denne Thorny Devil...

Kata Tjuta - den neglisjerte naboen til Uluru

Den andre dagen dro den eldre garde avgårde om tidligmorgenen for å dokumentere sloppgangen, mens de yngste og aller yngste sov litt lengre og hadde FERIE.

Etter en sen frokost besluttet vi å kjøre inn til Kata Tjuta. Kata Tjuta, også kjent som Mount Olga (eller folkemunne som The Olgas), er en gruppe av store kuppelformede fjellformasjoner 25 km vest for Uluru. Kata Tjuta består av 36 kupler, der det høyeste punktet er 1066 m o h.

Stilig der kuplene fra The Olgas - eller Kata Tjuta - stikker opp fra det flate landskapet.

De fleste har vel sett bilder av Uluru og de fleste har hørt om denne steinen som også heter Ayers Rock. Naboen til denne kjente steinen er ikke like mye omtalt, men faktisk likså spennende - syntes vi... Vi gikk en god tur inn til to utkikkspunkter. Vi er vandt til fjellheimen hjemme i Norge, men noe slikt hadde vi aldri sett før! Tørt landskap, men med busker og andre vekster i grønnfarger fra hele spekteret. Herlig rødfarge på fjell med innkapslede kuppelsteiner og småstein.

Spesielt Cowboy-landskap...

Ganske mye annerledes enn Uluru..

Overrasket egentlig over hvor grønt det var her i "det røde senteret"...
Merkelig hvor små vekster hadde fått feste i de minste sprekker og slått rot...

En flott tur, der ingen var sur...


Heldig med timingen rakk vi inn til det siste utkikksplassen akkurat da solen sto i riktig vinkel i forhold til utsikten. Da vi hadde trasket ned til parkeringsplassen igjen var det ikke lenge å vente før vi fikk sett også Kata Tjuta i solnedgang!

Minst like stilig som Uluru - syntes vi!


Mor og datter hadde det morsomt med lange skygger før solen gikk til den andre siden av kloden...


Opptur: Heldig vi er som får oppleve dette!

Nedtur: Vi fikk ikke sett Thorny Devil i dag heller - gitt!

Vi tar turen til "The Red Centre"

Endelig ble det mulighet for en liten tur til Australias hjertestein!

Uluru er verdens nest største monolitt (stein på folkemunne...) og ligger i Uluru - Kata Tjuta nasjonalpark. Vi satte oss på flyet torsdag 6. oktober for en fire-dagers opplevelseshelg.

Godt kledd slo varmen mot oss da vi landet i "ørkenen"...

Vi har jo sett mange bilder av denne steinen, og lurte jo fælt på hvordan det skulle bli å se den i "real life". Uten å vite hva vi kunne forvente, ble vi overrasket over hvor lik den er seg selv (det var som om å se den på bilder...) og vi ble enda mer overrasket over hvor frodig det var omkring! Vi hadde vel trodd at "The Red Centre" skulle være tørre ørkenen, uten særlige vekster, men der tok vi grundig feil!

Vi forventet tørr ørken, men der ble vi tatt på senga...


Det vi visste, og var klar over, var at dette området huser en mengde reptiler. Mitt store håp var at vi skulle få sett "Thorny Devil", men den gjemte seg nok godt i buskasene. Men vi fikk sett andre fine små fisler og de var mestre på kamuflasje!

Vi så mange stilige reptiler og insekter - og noen søte kaniner..

Samme dag som vi landet kastet vi oss i leiebilen, turet til nasjonalparken og betalte våre tre-dagers pass. Første ettermiddag ble deretter tilbrakt på bakkenivå rundt steinen, og vi ble mektig imponert over dens størrelse. Rundt om ved bakken var det mange huler og grotter med historiske betydninger for de lokale aboriginerne. Selve Uluru er hellig for de lokale, og jeg måtte gå noen runder med meg selv og samvittigheten et par dager før jeg bestemte meg for å klatre til topps.

Steinen som på avstand ser ganske så glatt ut, huset mange store og små huler. Noen hadde også tegninger i seg.

I ettertid av turen har jeg tallt mine bilder av Uluru, og ender på 132 i tallet. Vi fikk tatt bilder i soloppgang, på formiddag, midt på dagen, ettermiddag, i solnedgang, etter at solen hadde gått ned og under stjernehimmel... Besøket ble med andre ord godt dokumentert!

Øverst fra venstre: Soloppgang - Midt på dagen
Solnedgang - Blåtimen etter at solen hadde gått ned



Flere varianter med steinen som motiv....

Her fikk vi hjelp av noen jenter fra Japan til å ta et samlet bilde av hele gjengen!


Opptur: Fantastisk å se denne kjente karen med egne øyne...

Nedtur: Fikk ikke sett en "Thorny Devil" den første dagen...

søndag 9. oktober 2011

En langhelg til Dunsborough

Med svigermor og svigerfar på besøk blir det mye farting og liten tid til blogging.

Forige fredag gikk ungene ut i "vår-ferie" og etter henting på skolen bars det rett til Margareth River nærmere bestemt Dunsborough. Vi hadde en liten svipptur dit i vinter, og nå var det på tide å vise besteforeldrene våre favorittsteder. Espen måtte være igjen i Perth for å hjelpe med parkering på skolen i forbindelse med årets "Royal Show". Se her for mer om Royal Show fra i fjor.

Vi hadde leid en stor leilighet med hele 10 sengeplasser, noe som var "litt" for mange. Det førte til at ungene prøvde ut forskjellige soveplasser hver kveld og fant vel ut at sengen på stua var kosligst.

Selv om vannet var kaldt, var det deilig med basseng rett ved leiligheten vår...

Første dag var det ungene som fikk bestemme, og da fallt valget på "Canal Rocks". Der er det morsomt å klatre, og vill sjø møter land.

Canal Rocks

På lørdagskvelden kom også Espen til Dunsborough, og søndagen ble da flittig brukt til tur både hen og den. Første stopp ble på Voyager Estate - en fantastisk flott vingård, med flere hager med og uten roser. Her tillot vi også litt smaking på vin...

Voyager Estate


Etter litt vandring på eiendommen ble det nok en liten biltur før vi kom til det sørvestligste hjørnet av Australia, nemlig Augusta. Ikke mye å kjøre etter, og heller ikke mye å skryte av. Som svigermor sa: "dette var jo ikke akkurat verdens navle", men hva kan man forvente på en øde tupp av et øde land?!

Leeuwin fyr på tuppen utenfor Augusta


Etter en kjapp middag etter dagens utflukt måtte Espen forlate oss igjen for å dra på jobb igjen mandag. Vi andre hadde fortsatt et par dager igjen, og benyttet dagene flittig med gåtur langs stranden, snusing etter "villdyr" og jakt på ville orkideer. Det ble jo til at vi så noe av hvert...

Vakkert langs stranden i Dunsborough - litt forskjellig terskel på "badetemperatur"...

Noen ville skapninger fikk vi sett: Humpback whale (hval), en gedigen øgle (kun Einar så denne)
og en liten firfisle i solsteiken...

...og slik gikk dagan... Men vi fikk da sett noen orkideer og andre blomster. Tydelig at våren er her!

Siste dag ble det en stopp på sauegården før vi vendte snuten mot en kort stopp i Perth igjen
- før neste tur....

Et kjært gjennsyn med de søte sauene


Opptur: Deilig vår med mye å se for våre blomster- og fuglegale reisende...

Nedtur: Fint om Espen hadde hatt litt mer tid sammen oss...