Den tredje dagen var det ungdommenes tur til å stå opp tidig for å få med seg soloppgangen. Etter å ha sett Uluru i all slags lys, ble vi på en måte mettet, men enige om at den kanskje var finest ved soloppgang. Aller finest var den forresten under stjernehimmelen! Makan til stjernehimmel har vi aldri sett... I stappmørket før solen dukket opp var det gode forhold for stjernegløtting!
 |
| Uluru i soloppgang med Kata Tjuta i den fjerne bakgrunnen... |
Etter en liten før-frokost-dupp og etter en kjapp frokost pakket vi vannflaskene for bestigning av Australias hjertestein. Men som en kjent artist en gang sang "men følelsan dæm slit i mæ..." var det vanskelig å bestemme seg for om man skulle trampe på denne helligdommen. For de lokale aboriginerne er denne steinen veldig hellig, og man blir på en fin måte bedt om å ikke klatre på den. Men, med rekkverk og oppmalt "motorvei" på toppen følte vi dobbeltmoralen ta overhånd. Jeg sa vel i bilen på veg dit; "dersom jeg ikke ser en Thorny Devil nå, så klatrer jeg på steinen!". Og som sagt så gjort... Det ble fjell... jeg mener stein-tur på oss!
Advarslene om at dette ikke var for hjertesyke mennesker var ikke å kimse av... Ikke bare var det fysisk hardt, men hjertet kunne jo stoppe av den bratte oppturen! Allerede i starten før man nådde rekkverket måtte vi ned på alle fire, og jeg må innrømme at tanken "er dette noe for meg" danset rundt i hodet før jeg fikk noe fast å holde meg i. Bratt kan man si... Farfar ble fornuftig nok igjen på bakken med Julie, og vi klatrende var vel enige om at dette ikke hadde vært noe for minstejenta. Det endte med at farmor, mor, far og sønn dristet seg til topps.
 |
Greit med rekkverk til å begynne med...
|
 |
| Man kan vel si at det var bratt på "enkelte" partier... |
 |
| Hei hå, hei hå, nå skal vi ut å gå... |
 |
| "Mamma, hvis æ dætt ned hær da dør æ - garantert!" Men utsikten var jo fin... |
 |
| Overflaten på steinen varierte veldig, og huset vannhull og andre huller... |
 |
| Med opplagt "motorvei" var det ikke noe problem å finne veien til topps... |
Etter litt over 1,5 time ankom vi toppen av steinen - 865 m.o.h. Ikke så veldig overraskende var utsikten helt fantastisk. Flatt i alle retninger, med kun få krusninger i horisonten, der Kata Tjuta, Mount Connor og andre små-fjell viste seg. Glade var vi for godt skotøy, da vi møtte en danske på toppen som hadde gått opp i laff-laffer... Han hadde noen enorme vannblemmer under føttene, og vi tenkte vel vårt når han skulle ned igjen...
 |
| Bevis på at vi nådde toppen... |
Tobias imponerte oss alle på vei opp, og gledet seg villt til å gå ned igjen. Tanken på de aller bratteste partiene satt godt plantet i mitt minne, og jeg så vel ikke akkurat frem til nedturen. Men det gikk mye bedre en fryktet - det var myyye enklere å gå ned en jeg hadde trodd på vei opp. Men med 33 varmegrader på en vindstille ettermiddag ble vi da svette nok på veg ned. Vi prøvde å utøve telepati til de som ventet nede på bakken, og formidle at vi ønsket oss iskald drikke og is når vi kom ned, men tror det var krøll på linjen et steds da beskjeden ikke kom frem. Men på kultursenteret like ved var det sorten å få kjøpt, og da vi kom på hotellet igjen ble det en dukkert i bassenget. Farfaren som var snytt for en FANTASTISK tur slengte seg med på en helikopter-tur og fikk sett Uluru og Kata Tjuta fra fugleperspektiv. Juks, mente farmor...
 |
| Det ble en tålmodighetsprøve for Julie nede på bakken... "Kommer de snart?" |
 |
| "Der kommer de, endelig!" Litt shakie i lårmuskulaturen, men ellers i topp form! |
Opptur: Stolt av alle som kom seg helberget både opp og ned!
Nedtur: Fortsatt ikke snurten av denne Thorny Devil...
Innlegg
