New Zealand Dag 8,9,10 og 11 - Fra Quenstown til Motueka i Nord

Da ble det endelig tid for et innlegg igjen! Og det ble et langt et (ikke start å les dersom du har dårlig tid...). Her skal det være noe for enhver smak :-)

Dag 8 - Vi kjører nord-over fra Queenstown til Haast i et fjellete landskap

Etter en natt med torden og lyn ble vi meget overrasket da vi sto opp til solskinn og blå himmel. 

Vi sjekket ut av campingen og stakk innom Queenstown for en siste kikk og en kaffekopp. Deretter var det bare å legge seg på veg igjen og snegle seg avsted. Vi klatret nordover gjennom et fjellete landskap. Etter vel to timer (det ble jo litt stopping for å nyte utsikten...) kom vi frem til Wanaka. Her gjorde vi et stopp til ære for barna. Midt i fjellheimen hadde de lagt "PuzzleWorld" - et senter fylt med labyrinter og hjernetrim. Her var det mye moro for både store og små. Jeg trenger ikke å fortelle hvor lang tid vi brukte i labyrinten, men jeg rakk å bli solbrent for å si det slik...

En siste spasertur i Queenstown før vi kjører videre!

Det er et vakkert landskap vi bukter oss gjennom!

Puzzling World i Wanaka - mye moro!

Tror dette var den vanskeligste labyrinten vi har prøvd. Skal ikke avsløre hvor lang tid vi brukte...

Tre timer ble tilbrakt på "PuzzleWorld" og det var på høy tid tid for lunch. Vi parkerte ved Lake Wanaka hvor vi klasket sammen litt nudler, litt pasta og "litt av hvert". Espen rakk til og med å kjenne på vannet (ikke særlig varmt!).

Et flott stoppested for lunch ved Lake Wanaka!

Vi hadde vel hatt en lang nok stopp for denne dagen og det var på tide å krabbe seg videre. Veldig flott å kjøre mellom Lake Wanaka og Lake Hawea. Men som vi har fått bekreftet på denne turen er at "alt som går opp, må komme ned", og ned til Haast kom vi! Med "tidlig" ankomst klokken 19.30 rakk vi å dusje, vaske en maskin med klær og lage middag før mørkets frembrudd. 

Utsikt over Lake Hawea - og middagsmat som vandret i veikanten!

Opptur: Nok en dag med vakker natur, og slettes ikke så værst vær.

Nedtur: ?

Dag 9 - Vi strekker oss fra Haast og helt til Punakaiki

Haast var kanskje ikke verdens navle, men vi måtte gjøre noen innkjøp da kjøleskapet bulet innover.... Men landhandelen i Haast bød ikke akkurat til store utskeielser. Vi kjøpte vel den aller siste agurken (som også var den eneste frukt/grønnsaken de hadde). Brød, egg, bacon og tomatsuppe ble vel med i handleposene før vi startet kjøringen på dagens etappe. Starten var veeeeldig lang og kjedelig! Mye skog og mye svinger, og ikke noe storslagent å se... Da vi endelig kom frem til Fox Glacier higet vi etter å komme ut av bilen. På med sko og ut å gå! 30 minutter inn i dalen kunne vi se isbreen brekke seg utover fjellsiden og ned i den iskalde elva. Nylige steinras hadde buldret over stien, men vi kom oss inn og fikk sett isbreen. 

Fox Glacier

Vi hadde også hørt rykter om at man kunne gå en tur fra Gillespies Beach og se pels-seler. Vi kjørte derfor en 40-minutters svingete, trang og humpete grusvei ut mot kysten. Veldig skuffet og veldig nedtrykt fant vi ut da vi kom frem til Gillespies Beach at gåturen var på hele 3,5 timer. Akkurat det hadde ikke vi lagt inn i dagens timeplan... Det ble litt kasting av flyndre på denne steinete og merkelige stranden før vi kjørte tilbake til Fox Glacier Township.

Vi lar oss ikke skremme av advarsler...

Gillespies Beach - ganske spesielt...

Denne feriens morsomste aktivitet - kaste flyndre!

Videre nordover mellom fjell og daler stoppet vi ved Franz Josef Glacier. Her viet vi all vår tid på West Coast Wildlife Centre hvor vi lærte om den mest sjeldne av de 5 forskjellige Kiwi-artene. Vi snakker ikke om frukten, men denne snodige fuglen som ikke kan å fly. Jeg kunne vel ha skrevet side opp og side ned om alt vi lærte, men nøyer meg med å si at de var mye større enn hva vi trodde. Nusselige var de også!

West Coast wildlife Centre - lærerikt om isbreer

Siden Kiwiene er nattdyr var det veldig vanskelig (og heller ikke lov) å ta bilder.
Vi nøyer oss med et bilde av to utstoppede kiwier (Rowi Kiwi).

Nå stålsatte vi oss på å bli begeistret over den neste stykke veg vi skulle kjøre. Vi hadde nemlig lest at veien mellom Franz Josef Glacier og Hokitika skulle være en av Lonely Planets "Worlds top 10 coastal drives". Skuffet ble vi enige om at de absolutt hadde satt prikken på feil sted på kartet da de omtalte denne veien. Men heldigvis hadde vi bestemt oss for å kjøre helt opp til Punakaiki (en time nord for Hokitika), Her ble det storslagen og vill natur langs kysten. Vi hadde dessverre ikke tid til å stoppe, da vi kappkjørte med klokka. Et karter før campingen stengte kom vi frem.

Vi tok en lynstopp i Hokitika for å spise middag, deretter freste vi videre...

Full av energi gikk vi ned til stranden for å rase fra oss litt. En snartur ble litt lenger enn planlagt, og vi fikk med oss en nyydelig kveldshimmel! Deilig å røre på seg etter en laaaaang dag!

Noen har satt igjen skoen sin på stranden... Julie markerer slik at vi skal finne veien tilbake til "snegla"..

Flotte farger på kveldshimmelen!

Opptur: Veldig morsomt å se Kiwi og lære om denne morsomme skapningen!

Nedtur: Bomturen ut til Gillespies Beach ble litt mye å svelge etter den kronglete grusveien...

Dag 10 - Pannekaker i Punakaiki og Arthurs Pass i striregn...

Hva skal man si? Plaskregn blir for lite beskrivende.... Det ble en våt fornøyelse å se pannekakestablene i stein. Men nesten enstemmig kan vi si at det var verdt hvert eneste vått plagg! Heldigvis er vi utstyrt med såpass fantasi at vi klarte å forestille oss hvordan det kunne ha sett ut dersom at vi hadde hatt finvær. Vestkysten er nå da engang veldig fuktig (her som i Norge). Vi ble meget imponerte tross regnværet. Det nye kameraet fikk kjørt seg litt i fukt, og streiket en kort stund etterpå (gulp), men en times lufting og full fres på varmeanlegget i bilen berget kameraet!

Ikke de beste forholdene for sightseeing i friluft...

Pancake Rocks i Punakaiki! Utrolig stilig!

Espen prøver å dokumentere en av Lonely Planets "Worlds top 10 coastal drives"...

Vi tenkte jo med skrekk og gru på Arthurs Passet som vi skulle kjøre i dette været. Vi stoppet for å ta en storhandling i Greymouth før vi skulle svinge inn på denne godt omtalte veien. Da vi kom ut fra butikken regnet det om mulig enda mer... Å nei...

MEN da vi nærmet oss fjellheimen ble det ikke så værst vær - faktisk - skylagget lettet litt og vi fikk da sett litt. Den fantastiske fantasien slo til igjen, og vi så for oss hvor fint det kunne ha vært!

Det var forskjellige "hindringer" på veien...

Det sies at togturen gjennom Arthurs Pass skal være noe for seg selv - vi syntes også bilveien hadde futt!

Et gjensyn med den nysgjerrige Kean...

Vi kan da se for oss hvor spesielt det kan være i finvær, men vi syntes også det var spesielt i uvær!

Ut og trekke fjelluft, og riste på puselankene!

Mange fine blomster i fjellheimen...

Castle Hill med en spesiell steinrøys!

Planen etter å ha kjørt Arthurs Passet var å ta inn på camping i Waipara, like nord for Christchurch. Men Espen fikk låne kartet et øyeblikk, og mente da at vi fint kunne kjøre helt opp til Kaikoura. En bil lastet med trøtte, kalde, våte og slitne folk turet oppover kysten og håpet på at vi kunne stoppe snart. Espen var kanskje litt overivrig på kilometerspisingen, men vi kom faktisk frem til Campingen i Kaikoura, et kvarter etter stengetid. Godt at vi hadde ringt på forhånd og sagt at vi var på veg!

Opptur: Pancake Rocks!!!!! Selv med dårlig vær!!!!

Nedtur: Stemningen var vel ikke på sitt aller beste de to siste timene før Kaikoura...

Dag 11- Litt vel mye "spenning" mellom Kaikoura og Motueka i nord

Lykkelig trakk vi opp gardinene på bilen og så at solen skinte igjen! Vi strakte frokosten en ekstra stund, slik at vi kunne tørke våte sko og klær i solen før vi kjørte. 

Litt spretting på trampolina før nye timer i bil...

Så mye bedre humør enn kvelden før satte vi i gang jakten på nye opplevelser. Det så ut til å bli nydelige forhold for en fin kjøretur opp langs østkysten. Vi fikk også sett sjøløver, skarv og "terner" (;-) langs veiene ut av Kaikoura. 

10-15 sjøløver lå og solte seg på steinene ved vannkanten da vi kom kjørende. Kult!

Ikke kiwier...

Et problem: Vi glemte en bitteliten detalj... Fascinert av vakker natur og i diskusjon om hvor langt vi kom til å kjøre i dag "glemte" vi å fylle diesel på "snegla". "Pytt, pytt... vi kommer sikkert til en bensinstasjon snart..!" Tenkte vi... Nå er det lov til å gapskratte, for det var det vi gjorde - til slutt. Litt vel spennende var det da dieselmåleren blinket fra to til en prikker. Det var for sent å snu for å fylle i Kaikoura, så vi måtte satse på et tettsted med bensinstasjon rundt en av de neste svingene. Neste tettsted hadde ingen bensinstasjon. På en kjapp stopp på en cafe fikk vi vite at det var 25 km til neste bensinstasjon. Kjapp hoderegning sa oss ca 20 minutters kjøring. Da den siste prikken også slokket begynte en annen hoderegning; "Hvor lang tid bruker du på å jogge til bensinstasjonen, Espen??" Plutselig ble vi kvitt all motordur. Bilen ble satt i nøytral, og vi trillet først fort, så saktere og saktere nedover en bakke. Vi så reklameskiltet som viste at det var 800 meter igjen til neste bensinstasjon skli sakte forbi oss i vegkanten. Etter 200 meter til ble det fullstendig stopp! Så mens kjærringa kvalte en latterkrampe begynte kaill'n å spasere de 600 meterne til redningen!

Med en 5 literskanne kom helten spaserende med et glis. Det var rikelig med diesel til å få oss de siste meterne til bensinstasjonen. Her gikk vi fra å ha en helt tom tank, til, ja, helt full! For ikke bare klarte vi å tømme tanken helt denne dagen, men Espen fylte litt vel mye, slik at det rant over. Her skulle vi ikke gå tom for diesel med det første! Det ble litt vel mye spenning for oss dette, så vi måtte ta en rast på første rasteplass. Perfekt var det, for det var jo tross alt lunchtid! Så kunne vi endelig nyte kjøreturen videre. Ingen flere bekymringer for NÅR tanken kom til å gå tom.

VELDIG fornøyd med at dieselen rakk så langt som den gjorde...

Det rastes! Og vi hadde selskap...

Landskapet endret seg raskt i det vi sneglet oss mot Blenheim. Krokete og svingete veier førte oss ned til vindistriktet i Marlborough. Vakkert med de grønne vinrankene i de ellers så gule åssidene.

Nydelige vindrueåkrer i Marlborough-distriktet ved Blenheim!

Is og tissepause. Tobias bestilte én kule is..  ø?

Allerede i 17-tiden kunne vi parkere "snegla" på campingen for de tre neste nettende. Etter 3029 kilometer på veien på sør-øya var det godt å komme frem til siste stoppested før vi forflytter oss til nord-øya, og tanken på at vi skulle være i ro noen netter gjorde utrolig godt! Ingen skulle "kaste oss ut" klokken 10 neste morgen! Ikke det at vi fikk inntrykk at vi kan sove leeenge neste morgen.. Ulempen med å sjekke inn på en barnevennlig campingplass med basseng, hoppepute og lekeplass er at det er masse barn her! Regner med at de andre barna har en meget annerledes døgnrytme enn våre to!

Så mens mor fikk sitte i fred og ro og oppdatere blogg i "snegla", fikk barna boltre seg utendørs! Både hoppepute og basseng fikk kjørt seg, og Espen bestilte pizza til middag. Her var det ingen som orket å kokklere i dag!

Godt til barna! Espen fikk lurt seg en tur på hoppeputa også!

Opptur: Utrolig heldig med at vi gikk tom for diesel bare 600 meter fra bensinstasjonen!

Nedtur: Veldig dumt at vi ikke kom oss 600 meter lenger....