Vi kjører 60 mil rett øst...

Da var plutselig nok en skoletermin over, og to og en halv uke skolefri venter oss. Fredag før ferien rappet vi ungene fra skolen, og kjørte de 603 kilometerne inn til Kalgoorlie.

Hele kjøreturen, fra huset vårt, til Kalgoorlie, og videre til Menzies og Lake Ballard var på 1570 km - tur/retur.

Det går jo fint når veiene stort sett går rett frem, i et nokså flatt landskap...

Viktig å ta noen stopper på en ellers så kjedelig vei... Dette var kanskje den mest mislykkede
brun-skilt-stoppen vår. Vi ble lokket med jordskjelv, men alt vi så var ett hus som så litt i ruiner ut...

Litt mer interessant med verdens lengste gjerde? Og at det opprinnelig ble bygget for å holde innførte
kaniner borte fra Western Australia? Følte seg sikkert passe lur han Thomas Austen som slapp ut 26 kaniner
på jordet sitt for å ha noe å jakte på i 1859. Merkelig hvordan kaniner formerer seg...

Kalgoorlie (kjent som Kalgoorlie-Boulder) er en by i Goldfields-Esperance regionen i Vest-Australia. I 1892 "snublet" tre irske menn over et stort gullfunn ved foten av Mt Charlotte og dette ble starten på gullrushet ved det som også er kjent som "The Golden Mile". Siden den gang har man plukket ut mer enn 1 500 tonn gull. I dag er "The Super Pit" en av verdens største åpne gullgruver og er ca 3,6 km lang, 1,6 km bred og over 500 meter dyp.

Hele to dager satte vi av til å slappe av og besøke byen Kalgoorlie og The Super Pit. Byen som raskt vokste i takt med gullrushet har i dag rundt 30 000 innbyggere. Mange av de gamle hotellene og byggene er fortsatt inntakt, og de brede gatene likeså. Opprinnelig lagde de gatene så brede for at kamel-togene som ble brukt i minene skulle ha plass til å snu. Kamelen er i dag byttet ut av svæææære arbeidsmaskiner, som sjeldent er å se i selve byen...

Litt "cowboy" denne byen, men også mange flotte bygninger...

VELDIG fascinerende å stå på kanten å kike ned i denne svære sandkassen! En av de svære bilene bruker
35 minutter på runden sin, som består i å hente opp grus (og forhåpentligvis gull), kjøre i sneglefart oppover (lasteplanet tar ca 60 tonn grus), lesse av for så å kjøre ned etter nytt lass med grus (og forhåpentligvis gull).

Ikke småtterier... 

Barna ble inspirert, og begynte å lete gull! Jommen fant de sorten også!

Familien Gilbu står og blomstrer... 

Vi travet opp og ned den historiske Hannan Street oppkalt etter Paddy Hannan; en av de irske som fant gull i 1892. I enden av gata finner vi Western Australia Mueseum. Et slags alt mulig museum som dekket både gullgravingen, plante og dyreliv, Aboriginere og innflytternes historie. Vi gransket museet sammen våre norske venner.

Lett å finne museet når kjennemerket rager høyt over de andre byggene i byen...

For å lokke turister skryter de av verdens smaleste hotell på den sørlige halvkule...
OK, men det var ikke derfor vi kom..

Barna syntes det var kjekt å se hvordan de hadde det i gamledager. Lurer på om museet har hatt dårlige
erfaringer siden de måtte sette opp skilt på doen...

I kjelleren var det utstilling av gull for flere millioner dollar. Tobias er nå "litt" opphengt i gull...

Etter en dag med sightseeing var det godt å slappe av ved "ho-teltet" til familien Saugestad.
Deres campingplass hadde noe vårt Motell ikke hadde, og det var basseng! Kaldt, men likefullt et basseng!

Mandag pakket vi to biler og kjørte nordover til Menzies og Lake Balard. På denne inntørkede saltsjøen kan man se den berømte utstillingen "Inside Australia" som består av 51 metall-skulpturer, laget av den britiske kunstneren Antony Gormley. Fantastisk stilig og verdt kjøreturen var det! Har aldri sett på maken. Vi fikk kun med oss 10-11 av statuene da man måtte beregne 6-8 timer dersom man skulle se hele utstillingen som står spredt over 7 kvadratkilometer.

Mor, barn og far...

Ganske stilig og se landskapet ovenfra og ned... Man kan se hvor folk har gått fra statue til statue...

Ungene storkoste seg! Amund, Julie, statue, Tuva, Tobias og Marie poserte foran kameraet!

Det var varmt (!), og vi ble skikkelig lurt av luftspeilingen. Ikke rart folk ser vann i ørkenen...

Denne nusselige karen så vi flere av på bakken. Lycosa alteripa er en type ulve-edderkopp som lever; nettopp ved saltsjøer i Westers Australia.... Et videre søk på internett forteller at den er giftig, men "not likely to kill humans"

Espen prøver tappert å skli inn som en av statuene... Det var nok sekken og stilen som avslørte ham...

50 km fra Lake Ballard ligger "byen" Menzies. En tidligere livlig by var i dag en slags spøkelsesby, men med noen få innbyggere som ikke var av den gjennomsiktige sorten. Menzies er et populært stopp for forbipasserende turister som kommer for å se statuene på Lake Ballard, og vi var ikke dårligere. Et stopp før og etter statuene ble det på oss i en grønn oase i det tørre landskapet.

Flaks at vi hadde på oss klær da vi skulle raste ved byens eneste åpne serveringssted!
Her ble det is, brus, kaffe og deilige toasties.

Opptur: Masse interessant å se både i byen, Super Piten og på Lake Ballard. Ekstra morsomt å turistifisere oss sammen med venner!

Nedtur: Dumme, dumme, dumme restauranten på motellet vårt som ikke lot oss få bord i restauranten (fordi vi ikke hadde bestilt bord, og var 9 besøkende (ikke 11, Espen). Vi tenkte å finte de ut ved å bestille room service, men heller ikke da ville de gi oss noe å spise. Lenge leve pizza-sjappa som skjønte at vi var sultne etter en dag i den tørre varmen!