En sprekk i boblen?

Vakumet veller innover meg etter at siste besøk har forlatt oss...

Helt siden vi kom tilbake til Perth etter juleferien i Norge og Malaysia har hverdagen vært alt annet enn hverdag. Oppstart på skolen, svømming og tennis på ettermiddagene, forberedelser til besøk i to runder, sosiale begivenheter titt og ofte, og travle uker for å rekke og vise de besøkende "alt" vi har å tilby med opptil 35 mils omkrets.

Følelsen slo meg først midt under en middag på søndag sammen 8 andre jenter. Vi hadde akkurat vært på en musical, som var både bra og morsom. Alle var i godt humør og alt var som det skulle. Men ca. midtveis i middagen slo det meg at jeg var da fryktelig stille... Nå hender det seg at jeg er stille bare av den grunn at det er vanskelig å slippe til når de andre "hønene" har mye å kakle om, men dette var helt annerledes. Jeg klarte ikke å følge med på hva som ble sagt, og jeg klarte ikke å le av morsomhetene. Jeg følte at jeg satt der med et halvhjertet glis klistret på med dårlig post-it lim. Det falt stadig av.

På vei til bilen ble jeg spurt av hun ene om alt var ok, og jeg svarte: "Vet ikke"...

Og jeg vet faktisk ikke. Følelsen er heller merkelig. Hjemlengsel kan det ikke være! (sier jeg til meg selv). Vi trives jo som aldri før, har mer enn nok å sette fingrene i, og har sjeldent et ledig øyeblikk til å ikke gjøre noe. Storfornøyd med skole, vær og nabolag. Spennende by med happenings hele tiden (har akkurat bestilt billetter til hele familien til Cirque du Soleil forestilling i starten av Mai), og om 1,5 uke skal vi på turne på østkysten - og det gledes!

Men vakumet sitter i. Følelsen av at man skulle ha gjort noe - at det er for mye tid til ting - dukker opp plutselig og ofte. I dag var første dagen siden vi kom hit der jeg ikke hadde noe i det hele tatt jeg måtte gjøre. Ikke trengte jeg å dra på butikken å kjøpe melk heller - det gjorde jeg i går. Det endte opp med at jeg gikk en laaaaaaaaaaang tur. Og hva har man tid til når man er ute og går? Jo, man har tid til å fundere på ting. Så, i dag funderte jeg på denne følelsen. Hva er den? Hvorfor er den? Hvordan blir jeg kvitt den? Er det noe hormonelt?

Konklusjon: Vet ikke - vet ikke - vet ikke - absolutt ikke! Men en ting er sikkert; det er dumt å late som om den ikke er der! I allefall når noen jeg bare har kjent i litt over 8 måneder spør om alt er ok.

Jeg mimret litt i dag, og leste gjennom innleggene på bloggen, og synes vi har hatt det kjempefint. Bare oppturer. Øverst i bloggen står det "Følg familien Gilbus eventyr i Perth, Australia! Her vil vi dele våre opplevelser; nedturer og oppturer!" Er denne følelsen som har satt seg i meg de siste dagene en nedtur? I så fall deler jeg den med dere..

Opptur: Vet at det går over!

Nedtur: Espen spør om jeg vil ha en Cola...