Da var (h)julen(e) i gang!

Nå har vi allerede gjort unna lillejulaften med pynting av hus og tradisjonell nissegrøt, med mandel.

Ingen overivrig pynting, men litt rødt her og litt rødt der og vips så ble det jul.
En nydelig blomsterdekorasjon dukket opp på døren og satte prikken over i'en!

Lille julaften betyr grøt med mandel i for vår del.
Pappan fant mandelen i år, og ble den lykkelige vinner av en godtepose! (Dårlig med marsipangriser her nede...)

Da vi sto opp i morges hadde nissen funnet frem til oss, selv om vi ikke har meldt flytteendring (!), og det bugnet med gaver under treet! Det ser ut som om det blir jul i år også!

Trodde vi skulle slippe unna den store gavehaugen i år, men det ser ut som om vi ikke
sparte noe plass i sleden til nissen i år heller...

Etter en tradisjonell "sitte-lenge-ved-bordet-frokost" ble barna sluppet løs, og lek i basseng, TV-titting og  pakkeklemming sto på programmet. Espen låste seg inne på kontoret for en siste jobb-økt for å gjøre ventetiden til selveste julaften kortere...

Ikke store klumpen, MEN vi unnet oss dyrebar brunost til jul :-)

Vil benytte innlegget til å ønske alle sammen en riktig god jul, og en fredfull julefeiring! Hvis og dersom noen av dere tenker på "stakkars" oss som er "helt alene" på den andre siden av kloden, må dere bare slappe av: Vi koser oss sammen og ingen er langt unna i tankene våre!




Opptur:
Ser ut som om det blir jul også i år!

Nedtur:
Mangler noe hvitt stoff på bakken ute....

"Fun day" på nippers...

Vi hadde jo på forhånd hørt rykter om denne "fun day" på nippers, og at den skulle være noe annerledes enn andre søndagsmorgener...

"Fun" betydde å dra foreldrene med inn i leken; sitat "Nippers-lederen": "Today we're gonna make mum and dad wet and sandy..."

Heldigvis er det jeg som er fotograf på slike tilstelninger, så Espen måtte i ilden. Ikke det at jeg tror han synes det var så ille, for det så ut som om han hadde det minst like morsomt som ungene. Her gikk det i diverse stafetter og leker i vann og i sand. Espen fikk trimmet seg, og ungene syntes dette var den morsomste nippersen de hadde vært på (skal ikke så mye til siden Tobias "hater" nippers).

Det står på familiens ære, og her er det lek med livet som innsats...

Nei; det er ikke en gjeng med strandet delfiner... Dette er en del av leken. 

Så skjedde det noe som kanskje var skumlere enn hai: Nissen kom! Iført skjegg, nisselue og shorts ankom han stranden i båt sammen lettkledde nippers-alver (?). Etter et par minutters vilt kaos på stranden fikk alle barna utdelt hver sin godtepose. Julen var herved ringt inn...

Ikke rart at alle løp ut av vannet da denne skumlingen kom... Flaks at han hadde med godtepose til ALLE barna!

Og Espen kunne påpeke at dette var den aller første gangen (i sitt liv) at han har vært solbrent på lille-julaften!

Etter tre timer på stranden lot vi livredderne fortsette med den flotte jobben de gjør,
og returnerte til bassenget hjemme. Ingenting som å bade i klor etter å ha rullet i sand og saltvann!

Opptur: Mye latter og moro i dag! Men høydepunktet var nok når nissen kom!

Nedtur: Utrooolig slitsomt å være fotograf på slike happenings...

Vannball-krig!

Savnet etter snø nå før jul er ikke så veldig stort.

Etter flere måneder med ustabilt, tildels kaldt og fuktig vær, ønsker vi sommeren velkommen med åpne armer. Endelig kan vi ta i bruk svømmebassenget uten å fryse på oss kattunger, og ungene kan være i aktivitet i timesvis uten å bli lei.

I går hentet de frem plastballene, og gjenopptok en av fjorårets badesesongs vinner; nemlig vannballkrig! Jovisst gjør det vondt når du blir truffet, men som Tobias sier: Er man med på leken må man tåle steken. Reglene er litt som snøballkrig; pælm og håp på at du får et blinkskudd! En annen god huskeregel er å ikke gå tom for baller... Da må man på balljakt hos motstanderen, og det kan gå hardt for seg!

Her står det på ære og berømmelse: Hvem blir vannballkrig-vinner?

Opptur: Ikke like kaldt som snøballkrig...

Nedtur: Kan svi MEGET dersom man blir truffet av et såkalt blinkskudd! (Og... det kan bli skriking og tårer...)

Hvordan ri på en enhjørning...

Med flere dager skolefri før selveste julaften blir ventetiden ekstra lang. Da er det godt at vi har venner som har forsnakket seg i festlige lag. Hockeytreneren til Julie sa nemlig på en av de mange avslutningene før jul at han skulle lære Tobias å sykle på en enhjulsykkel. Tobias ble giret på ideen, og heldigvis er dette en mann som holder ord.

Første skolefriedag møtte vi opp på skolegården og så var vi i gang... Det var nok ikke så enkelt som Tobias hadde sett for seg, men han gav heller ikke opp! To timer senere, med en tålmodig lærer, klarte Tobias sine første to tråkk - uten å holde seg fast i noe... Og som treneren sa: Nå må du bare gjøre dette 200 ganger til, så knekker du tilslutt koden...

Man tar en tube tålmodighet og smører på et tykt lag, så er det bare å øve, og øve - og øve!

Jentene gjorde lurt i å holde seg på tre hjul, selv om hjulene er små...

Merkelig nok hadde ikke treneren bruk for enhjulingen i jula, så Tobias fikk låne den med seg hjem. Nå blir det vel mas hver dag om å dra på skolen for å trene...

Opptur: Dette er vel en egenskap som blir fin å ha med seg i fremtiden?!

Nedtur: Vanskelig å sykle på enhjuling i snø?

Hai

Søndags morgen er strand-dag for familien Gilbu. Da er det Nippers som står på programmet, og barna lærer hvordan man skal beherske bølger og hav. Tobias har ikke helt fått sansen for denne aktiviteten, mens Julie elsker det. Da vi satte oss i bilen ble det uttrykt fra sønnen at han håpet bølgene var så store at de ikke skulle i vannet. Men neida; da vi kom på stranden hadde vi de flotteste forhold! Lite vind og snille bølger. Blå himmel og varmt, men ikke for varmt. "Perfekt!", rakk vel Espen å uttrykke før vi fikk øye på flere helikopter og båter på stranden. Ingen badere var å se i vannet...

En dame vi møtte på parkeringsplassen kunne fortelle oss at det gule helikopteret markerte hai. HAI! Dumme, dumme hai! Perfekte forhold, så skal haien ødelegge!!! Alle bortsett fra Tobias fikk et skuffet uttrykk i fjeset. Tobias jublet, og nevnte at han hadde håpet på store bølger, men at det var haien som skulle redde ham fra å tumble i bølgene hadde han aldri tenkt på.

Helikopteret markerer hvor haiene holder til, mens båtene i vannet sirkler rundt...
Mange skuffede mennesker som måtte holde seg på stranden...

Det viste seg å være 4 tigerhai som inntok sin frokost rett ute der vi bruker å være. Stranden ble dermed stengt i noen timer til haiene hadde klarert. Da var det bare å hive deg i vannet igjen...


Opptur: Veldig betryggende at de har et så bra apparat som følger med på haiene, og faktisk stenger strendene dersom det er utrygt. Føler seg levende da når man entrer vannet igjen...

Nedtur: Sabla irriterende at haiene skulle ødelegge de fine forholdene denne dagen!

Nå kan julen bare komme!

I år har vi besluttet å feire australsk jul, med alt den har å gi...

Fullt innrykk av undertegnedes familie ble dessverre avlyst, men jul skal det bli allikevel.

Det sier jo seg selv at denne kjære høytiden uansett må bli helt annerledes på denne siden av kloden... Man får ikke akkurat julestemning når man ser ut vinduet om morgenen; med blå himmel, grønt (på grensen til gult) gress, fluesurr og fuglekvitter fra fargerike papegøyer. Men vi tar utfordringen, blander norske og australske juletradisjoner og håper på at en mix skal gi oss stemningen etterhvert!

Det første som skiller seg meget ut fra norske juletradisjoner er pynting av hus/tre. Her kan man nesten ikke vente til 1. desember før treet skal være heldekket med pynt og husene skal blinke i allskens tivolifarger. Vi gav litt etter for ungenens ivrighet og 9. desember ble også juletreet pyntet her til gards. Egentlig skulle vi bare sjekke det lånte treets fasong, men når vi allerede hadde brettet det ut var det like greit å pynte det! Savnet duften av norsk edelgran, men plastikk får duge i år!

Deilig mix av juletradisjoner... Vi overdriver "litt" med oppstilling ved bassenget... 

Med rullegardinene trukket for og julemusikk på full vreng prøvde vi å late som at det var vinter og jul.
Barbeint og kledd i shorts klarte vi det nesten... Takk til familien Saugestad for sponsing av juletre...

Familien Gilbu har mildt sagt vært noen travle mennesker - særlig i årets siste termin. Nå er det også slik at når man er med på alle disse aktivitetene skal man også være med på ALLE avslutningene. Noen aktiviteter har gjort det enkelt med "fun day" siste dag (dvs. lek og hopping fra stupebrett på svømmingen, lek og moro på tennisen og teknisk prøve/test på soccer), mens andre har tatt det litt lenger med utkledning og poolparty, grillfest og familiefester i de sene nattetimer. Tror nå at det er slik at dersom stort sett en av foreldrene går hjemme, er det også tid til mer festivas, og derfor blir det også pakket stadig mer inn i programmet. Man skal absolutt ikke kimse av å være "husmor" på denne siden av kloden...

Espen har vært på julelunch og julebord omtrent annenhver dag (føles slik for oss som har vært hjemme med barna...), og begge klassene til ungene har hatt avslutninger for kun barna og fest for kun foreldre. I går hadde ungene sin siste skoledag, som også ble markert med en samlingsstund for hele skolen og foreldre. Her fikk vi utlevert tekst til sangen om Rudolf - på japansk!!! Juhu! Nå ble vi i julestemning dere!

Tobias baker Lussekatter til klasseavslutning på skolen. 

Vi voksne var heldige å bli invitert på julebord hos INTSOK (Norwegian Oil and Gas Partners)
hvor vi ble servert blant annet Pinnekjøtt!! Det smakte jul!

Jeg føler meg ganske heldig når jeg kan bruke skoledagen til ungene på å handle julegaver og gjøre ting klart til jul. Årets juleforberedelser har ikke vært forbundet med stress i det hele tatt, selv om jeg også har fungert som shoppeassistent for oldeforeldre, besteforeldre, onkler og tanter i hjemlandet. Praktisk har det vært da jeg vet hva ungene trenger/ønsker seg. Espens julegave kom kjørende forbi meg her en dag, og den blir han nok glad for (se bilde under).

En snerten Lamboughini er ikke noe man vanligvis ser ture forbi - verken her eller hjemme i Trondheims gater.

Etter husinspeksjon og dens tilhørende rundvask av hus var det på tide å fylle huset med julelukt. Familiens pepperkakebakedag ble lagt til 17. desember i år, og produksjonslinja fungerte utmerket! Espen kjevlet deig, Tobias trykket ut kakene, Julie ta de ferdig uttrykkede kakene på stekebrettet og mor stekte (og smugsmakte) på godsakene! Australsk bakesmør (ingen smørkrise å snakke om her, hvordan har det vært hjemme i Norge i år?) fungerte meget bra i pepperkakedeig, og de ble nokså gode! Nok en gang mixet vi litt norskt og australsk og det gjenspeilet seg i pepperkakeformene!

"Dette er det artigste jeg vet", utbrøt Julie etter to og en halv times pepperkakebaking...
Det var vel alt sukkeret som holdt oss gående så lenge.

En liten smugtitt på årets bakst...
En god blanding av tradisjonelle juleformer med et drypp av australsk innflytelse...

Da skal det legges til at vi er svært fornøyde med årets juleforberedelser! Aldri før har vi vært så i rute, og nå kan vi nyte de siste skolefrie dagene før jul. Det eneste som står igjen nå er handling av julemat, men heller ikke den handlelappen er så lang siden vi reiser bort 2. juledag.

Opptur: ALDRI før har vi blitt "ferdig" i så god tid før jul!

Nedtur: Blir veldig annerledes å feire jule "alene" på den andre siden av kloden, men annerledes trenger ikke være dumt...

Travel start på årets siste termin!

Plutselig ser jeg at det er en stund siden forrige blogg-innlegg. Forklaringen er ganske enkel; vi har hatt det "litt" travelt. Vi trodde vi skulle få en litt roligere sommer enn hva vinteren har vært, men der skulle vi altså ta grundig feil...

Når hockey-sesongen var over (trodde vi) arrangerer de "sommer-hockey" (egentlig det samme som vanlig hockey, men litt mer avslappende med kun kamper og ingen treninger).

For å liste det raskt opp, så er vi nå i full sving med basketball (Tobias), svømming (begge), skolekor (Julie), Tennis (begge), Hockey (Julie), Brazilian Soccer - kun teknikktrening og ingen kamper (Tobias), og Nippers (begge). Så kort oppsummert har vi et eller annet på programmet hver dag (inkludert lørdag og søndags morgen), bortsett fra onsdager... Pjuh!


Hm... Nippers? Hva er det, mon tro?
Jo, det er kanskje noe av det mest australske man kan være med på bortsett fra australsk football, cricket eller svømming... Nippers er "Surf and Lifesaving" for barn, og det går egentlig ut på å lære og beherske sjø og bølger, og ha det gøy på stranden. Siden 95% av Australias befolkning bor langs kysten og har tilgang på strender året rundt, er det veldig viktig å ha kunnskap om det maritime element!

Vi meldte på barna i god tro om at dette ville de like! Julie elsket det - Tobias hatet det... Men han har sagt at han skal gi det et forsøk, så får vi da se hva vi ender opp med. Det fine er at vi kommer oss opp og ut på søndagene og får utnyttet de flotte strendene i nærmiljøet.

Tobias og Julie er klare til dyst med skjorter og luer i skikkelig "lifesaver-stil"...

Første søndagen vi deltok var det knallvær! 34 grader og ganske snille bølger... Over 400 barn var påmeldt i "vår" klubb, og et nokså lite kaos hersket over stranden. Men med inndelinger etter alder fikk hver gruppe slike stilige hatter (hetter?) i forskjellig farge og det ble en slags orden i kaoset...

Denne søndagen var vi ikke fullt så heldig med 16 grader, regn, hagl, og en sjø som "sto kvit". De som har peiling bestemte at ingen skulle ut i vannet (bølgene var for farlige), og de som hadde møtt opp lekte heller diverse leker og stafetter på stranden innimellom regnskurene. Vi voksne holdt oss under tak med en kopp kaffe å varme oss på...

Så lenge man har sokker i sandalene fryser man ikke...

Selv om mange av bildene fra Perth lyser sol og idyll har vi da også dårlig vær... Tror ikke Espen tenkte på været da han foreslo at vi skulle grille i går. Som sagt; regn, hagl og kraftige vindkast. Ikke noe vær som byder opp til hyggelig utekokelering. Men med et par sokker i sandalene og en paraply er det utrolig hvor mye man tåler...

Og Espen kom inn så fornøyd med grillet lam og kylling "det gikk helt fint det; ikke våt i det hele tatt!"


















Innimellom sport, skole og aktiviteter truet også usmakelige amerikanske tradisjoner opp: Halloween er en av de tingene jeg kunne tenkt meg og levd uten, men Espen fortalte meg at det var kommet for å bli. Så da får jeg vel bare leve med det - en dag i året! Ungene synes selvfølgelig dette er en tradisjon vi skal adoptere. Hva er vel mer moro enn å kle seg ut og ut å tigge godteri??

Men ungene skal ha at de er svært kreative når det gjelder kostymer. Alt jeg kjøpte var to sett stygge tenner, litt ansiktsmaling og en Frankensteinmaske på tilbud. Resten kom ungene opp med selv. Julie syntes det var såre enkelt å kle seg ut som mumie. Hvite klær og en dorull var alt som skulle til. Tobias tok turen inn i pappas klesskap og ble forvandlet til Frankenstein på et blunk (sier det noe om Espens klesstil??). En time etter at barna ble vinket farvel ut døren kom de tilbake med et poselass med godteri, men fikk mamma og pappa smake? Såvidt...

Barnas selvkomponerte kostymer...

Som små sukkertøy...
(NB! Oppbevares utilgjengelig for barn...)

Selv holdt jeg meg meget rolig på Halloween... En litt for lang strekk på trening dagen før hadde satt seg i skulderen. En rask tur til legen fastslo strekt muskel og besked om å holde meg i ro en uke - uten trening.. Tror jeg går på veggen! Man merker når man går fra å trene fire dager i uken til null.. Og man merker på klesvasken at jeg ikke har noen skulder å henge den opp med. Nå vet jeg ikke om det var fordi det var Halloween eller om legen syntes jeg kledde rosa, men de betennelsesnedsettende kapslene jeg fikk utskrevet var veldig sukkersøte...

Og ingen vits til bekymring; skulderen er mye bedre og vaskemaskina surrer og går igjen i dag. Torsdag er treningskarrantenen min over, og det gleder jeg meg til!






Opptur: Vi kjeder oss i allefall ikke etter skoletid...

Nedtur: Vekkerklokke hver dag...

Vi kjører 60 mil rett øst...

Da var plutselig nok en skoletermin over, og to og en halv uke skolefri venter oss. Fredag før ferien rappet vi ungene fra skolen, og kjørte de 603 kilometerne inn til Kalgoorlie.

Hele kjøreturen, fra huset vårt, til Kalgoorlie, og videre til Menzies og Lake Ballard var på 1570 km - tur/retur.

Det går jo fint når veiene stort sett går rett frem, i et nokså flatt landskap...

Viktig å ta noen stopper på en ellers så kjedelig vei... Dette var kanskje den mest mislykkede
brun-skilt-stoppen vår. Vi ble lokket med jordskjelv, men alt vi så var ett hus som så litt i ruiner ut...

Litt mer interessant med verdens lengste gjerde? Og at det opprinnelig ble bygget for å holde innførte
kaniner borte fra Western Australia? Følte seg sikkert passe lur han Thomas Austen som slapp ut 26 kaniner
på jordet sitt for å ha noe å jakte på i 1859. Merkelig hvordan kaniner formerer seg...

Kalgoorlie (kjent som Kalgoorlie-Boulder) er en by i Goldfields-Esperance regionen i Vest-Australia. I 1892 "snublet" tre irske menn over et stort gullfunn ved foten av Mt Charlotte og dette ble starten på gullrushet ved det som også er kjent som "The Golden Mile". Siden den gang har man plukket ut mer enn 1 500 tonn gull. I dag er "The Super Pit" en av verdens største åpne gullgruver og er ca 3,6 km lang, 1,6 km bred og over 500 meter dyp.

Hele to dager satte vi av til å slappe av og besøke byen Kalgoorlie og The Super Pit. Byen som raskt vokste i takt med gullrushet har i dag rundt 30 000 innbyggere. Mange av de gamle hotellene og byggene er fortsatt inntakt, og de brede gatene likeså. Opprinnelig lagde de gatene så brede for at kamel-togene som ble brukt i minene skulle ha plass til å snu. Kamelen er i dag byttet ut av svæææære arbeidsmaskiner, som sjeldent er å se i selve byen...

Litt "cowboy" denne byen, men også mange flotte bygninger...

VELDIG fascinerende å stå på kanten å kike ned i denne svære sandkassen! En av de svære bilene bruker
35 minutter på runden sin, som består i å hente opp grus (og forhåpentligvis gull), kjøre i sneglefart oppover (lasteplanet tar ca 60 tonn grus), lesse av for så å kjøre ned etter nytt lass med grus (og forhåpentligvis gull).

Ikke småtterier... 

Barna ble inspirert, og begynte å lete gull! Jommen fant de sorten også!

Familien Gilbu står og blomstrer... 

Vi travet opp og ned den historiske Hannan Street oppkalt etter Paddy Hannan; en av de irske som fant gull i 1892. I enden av gata finner vi Western Australia Mueseum. Et slags alt mulig museum som dekket både gullgravingen, plante og dyreliv, Aboriginere og innflytternes historie. Vi gransket museet sammen våre norske venner.

Lett å finne museet når kjennemerket rager høyt over de andre byggene i byen...

For å lokke turister skryter de av verdens smaleste hotell på den sørlige halvkule...
OK, men det var ikke derfor vi kom..

Barna syntes det var kjekt å se hvordan de hadde det i gamledager. Lurer på om museet har hatt dårlige
erfaringer siden de måtte sette opp skilt på doen...

I kjelleren var det utstilling av gull for flere millioner dollar. Tobias er nå "litt" opphengt i gull...

Etter en dag med sightseeing var det godt å slappe av ved "ho-teltet" til familien Saugestad.
Deres campingplass hadde noe vårt Motell ikke hadde, og det var basseng! Kaldt, men likefullt et basseng!

Mandag pakket vi to biler og kjørte nordover til Menzies og Lake Balard. På denne inntørkede saltsjøen kan man se den berømte utstillingen "Inside Australia" som består av 51 metall-skulpturer, laget av den britiske kunstneren Antony Gormley. Fantastisk stilig og verdt kjøreturen var det! Har aldri sett på maken. Vi fikk kun med oss 10-11 av statuene da man måtte beregne 6-8 timer dersom man skulle se hele utstillingen som står spredt over 7 kvadratkilometer.

Mor, barn og far...

Ganske stilig og se landskapet ovenfra og ned... Man kan se hvor folk har gått fra statue til statue...

Ungene storkoste seg! Amund, Julie, statue, Tuva, Tobias og Marie poserte foran kameraet!

Det var varmt (!), og vi ble skikkelig lurt av luftspeilingen. Ikke rart folk ser vann i ørkenen...

Denne nusselige karen så vi flere av på bakken. Lycosa alteripa er en type ulve-edderkopp som lever; nettopp ved saltsjøer i Westers Australia.... Et videre søk på internett forteller at den er giftig, men "not likely to kill humans"

Espen prøver tappert å skli inn som en av statuene... Det var nok sekken og stilen som avslørte ham...

50 km fra Lake Ballard ligger "byen" Menzies. En tidligere livlig by var i dag en slags spøkelsesby, men med noen få innbyggere som ikke var av den gjennomsiktige sorten. Menzies er et populært stopp for forbipasserende turister som kommer for å se statuene på Lake Ballard, og vi var ikke dårligere. Et stopp før og etter statuene ble det på oss i en grønn oase i det tørre landskapet.

Flaks at vi hadde på oss klær da vi skulle raste ved byens eneste åpne serveringssted!
Her ble det is, brus, kaffe og deilige toasties.

Opptur: Masse interessant å se både i byen, Super Piten og på Lake Ballard. Ekstra morsomt å turistifisere oss sammen med venner!

Nedtur: Dumme, dumme, dumme restauranten på motellet vårt som ikke lot oss få bord i restauranten (fordi vi ikke hadde bestilt bord, og var 9 besøkende (ikke 11, Espen). Vi tenkte å finte de ut ved å bestille room service, men heller ikke da ville de gi oss noe å spise. Lenge leve pizza-sjappa som skjønte at vi var sultne etter en dag i den tørre varmen!

Vi tar en tur tilbake til branntomta...

Lørdag 17. mars var det storbrann i "nabo-skogen" vår, og mange trær ble brent ned (klikk her for å lese om brannen). Et halvt år har gått siden brannen, og i går tok vi vår første tur tilbake.

Svært lite tydet på at det hadde vært storbrann for så kort tid siden. Naturen har tydligvis en utrolig evne til å overleve de tøffeste påkjenningene! Vi ble møtt av en skog full av blomster, grønt gress og fugleliv. Vi hadde en knallbra sykkel/gåtur på denne solfylte vårdagen!

Skogbunnen var dekket med rosa og lilla teppe med blomster!

Noen få steder i skogen var minnene om brann tydeligere, men også her vokste blomster og grønt..

Noen lokale helter: Everlastings og kengaroo paw

Ungene syklet og de voksne gikk. Det ble noen ventepauser på mor som skulle ta bilder av alle blomstene...

Ikke dummeste plassen å ta en pause dette! Nydelig blå blomstereng!

Tobias reflekterer i skogen...

Ikke bare blomster sprer farger i skogen...

IKKE Ibsens ripsbærbusker, MEN andre buskevekster! Ja, til og med buskene blomster...

Siden det er vår er det også hekketid for fuglen Magpie. Den er kjent for å forsvare reiret sitt
ved å stupe ned mot forbipasserende. Vi ble angrepet 2 ganger, men litt kamuflasje og forsvar i
hjelmen satte en stopper for det!

Opptur: Det er nok det vakreste vi har sett denne parken siden vi kom hit! Aldri før har vi sett så mye blomster, og så mye variasjon!

Nedtur: Litt skummelt med Magpien som suste forbi ørene våre...