Som sagt så gjort! Årets påsketur gikk som planlagt, og var vellykket på alle måter!
Etter en smertefri flytur fra Perth til Brisbane, hentet vi ut leiebil og kjørte 4 timer nordover til en knøtte liten plass ved navn Hervey Bay. Dette stedet ble valgt ene og alene fordi det var et glimrende utgangspunkt til Fraser Island.
Neste morgen ble vi hentet nøyaktig en time FØR vi trodde, noe som gav oss ca 15 minutter på å stå opp, hive på oss klær og sluke en kjapp (det sier seg selv) frokost. Bussturen til ferga gav oss litt ekstra tid til å gnukke øyerusk ut av gluggene før vi skulle ut å se denne omtalte perlen!
Fraser Island er verdens største sandøy, og er en av få plasser i verden der det vokser regnskog opp av sanden. Til sammenligning er øya ca. 4 ganger så stor som Mjøsa, og består av 10% strand og 90% planter og regnskog. På ferga ble vi opplyst om at de som hadde planer om å kjøre på land med kjøretøy uten 4-hjuls trekk bare kunne bli sittende. Øyas veier er over gjennomsnittet humpete og består av: Sand... Gledelig vis skulle vi ombord på en av de gedigne busser med 8-hjuls trekk. Turen gjennom regnskogen ble så behagelig som den kunne bli, og Espen ble vogget i søvn opptil flere ganger!
 |
| Humpete veg vugget pappan i søvn, mens det kilte i magen på de minste... |
Første stopp på øya ble ved McKenzie lake. Innsjø på sand høres ganske urealistisk ut, og man skulle tro at vannet bare ville siles gjennom sanden. Bunnen på øyas 5 innsjøer er laget av løv og annet organisk materiell som er presset sammen sand. Dette blir over tid en slags vanntett sement, som de også kaller "coffee rock". Disse innsjøene er avhengig av regnvann da det ikke er noen elver som fører vann til disse. Vannet var krystallklart og helt fantastisk deilig å bade i. Sanden har også en fin pealingeffekt og det sies at kvinner kommer fra hele verden for å snike til seg litt "babyhud".
 |
| Herlige McKenzie lake med sitt krystallklare ferskvann... |
 |
| Den beryktede pealing-sanden måtte testes ut... |
Etter badestoppet, litt mer humpevei og en lunshbuffet styrte guiden vår bussen til øyas motorveg: nemlig stranden. Her var fartsgrensen 80 km/t og bilene måtte værsågod å dele med småflyene, da stranden også fungerte som flystripe...Muligheten til å lette fra en av verdens få motorveger/flystriper på sand lot vi ikke gå fra oss, og vi "kapret" et fly for en liten rundtur over øya. Herlig opplevelse, med flott oversikt!
 |
| Øyas motorveg og flystripe! |
 |
| Familien Spontan kastet seg på første og beste fly... Ikke noe å si om utsikten fra nedre skydekke! |
Selv om den 120 km lange stranden ble brukt av hastige fartøyer og kjøretøyer av ulike slag, var vi forundret over at ingen badet. Guiden kunne gi oss flere grunner for det. Ikke bare er det utrolig farlige strømmer i vannet, men i allefall 3 ulike haityper svinser ute i den tropiske sjøen. "Bullshark" er vel den mest hissige av de, og er kjent for å angripe mennesker.
Et annet hissig dyr som trakter på stranden er den "søte, sjarmerende" Dingoen. Den kommer ofte ned for å se om bl.a fisk driver inn fra sjøen. Vi var ikke så heldig at vi fikk sett bisken, men den er svært nysgjerrig på små menneskebarn som havner for langt unna sine litt mer skumle foreldre. Vi valgte å holde våre barn "i bånd", og holdt oss sammen i flokk...
Etter å ha svevd over øya, landet vi ved "the Pinnacles". Siden vi allerede har besøkt "The Pinnacles" her i Western Australia ble vi meget forvirret. Men disse Pinnaclesene var av en annen sort, og var laget av sammenpresset sand. Disse kunne altså rase sammen dersom man ble fristet til å pirke litt "bare helt nederst"... Vi motsto fristelsen og kjørte videre til "Maheno Shipwreck".
 |
| The Pinnacles |
Maheno ble bygget i 1905 i Skottland, og fungerte som et luksus cruise mellom Sydney og Auckland. Som det raskeste skipet på sin barndomstid ble det også brukt som sykehus-skip under 1. verdenskrig i Europa. Etter krigen ble det nok en gang brukt som cruiseskip, frem til det skulle fraktes til Japan i 1935 for å vrakes. En syklon tok et godt tak i skipet og vasket det i land på Fraser Island. Under 2. verdenskrig ble skipet brukt som øvelsesblink...
Ja, det var dagens historietime. For dere som kun skummet gjennom den teksten kan jeg kort si at det var et spesielt skue, og verdt et par bilder! Espen trosset hai-faren, og lekte ekte turist i vannkanten...
 |
| Ola Nordmann på tur... Vaske-ekte turist! |
Neste stopp var "Eli Creak". Her flommer 4,2 millioner liter vann ut i havet hver time, og er det største ferskvannutløpet på den østlige siden av øya. Her er det svært populært å bade, men begrenset med tid nøyde vi oss med å gå på plankedelen av stien.
 |
| Det ble en kort stopp ved elveutløpet oppkalt etter min mor; Eli Creak! |
Før dagens utflukt var over stoppet vi ved øyas "Central Station". Kort fortalt var det her de i sin tid drev med tømmer... De forsket også her på hvilke tretyper som overlevde et liv i bare sand, derfor finner man også i dag et rikt mangfold av både nåltrær og løvtrær sammen med naturlig regnsskog. Tømmerhogsten ble avsluttet i 1991 da øya kom på listen over verdensarv. Her ble det en liten spasertur før vi kjørte til ferga igjen.
 |
| Mange uvanlige trær... |
 |
En kort spasertur og vi kom til en lydløs elv. Man kunne knapt høre en lyd fra denne elven, pga. mangelen på steiner.
På bunnen under det klare vannet kunne vi skimte rester etter de svært giftige algene (grønt på bildet nederst til h.) |
 |
48 sorter pattedyr, mer enn 350 fuglearter, 70 reptilarter inkludert 19 slangetyper, delfiner, skilpadder mm bor på øya
- vi så bare disse to skapningene... |
 |
| Så var det enden på en flott dag, og fergen førte oss tilbake til den større naboøya: Australia... |
En helt fantastisk dag ble avsluttet med en dukkert i bassenget på hotellet! Det ble sen middag, og alle køyet sent i seng. En helt ekte ferie med andre ord!
Opptur: Veldig innholdsrik og flott dag!
Nedtur: De hundre myggstikkene vi fikk da vi ventet på fergen tilbake til fastlandet...
Innlegg
