Hva er det som skjer?

I dag har jeg lyst til å dele en merkelig opplevelse jeg hadde.

Dagen startet relativt normalt. Eller, det vil si, etter at jeg hadde kysset og skysset Espen og ungene avgårde, banket "Door Doctor" på. Det var en hyggelig kar som kom for å fikse den ene ytterdøren. Det er vel ikke hverdagskost at menn kommer å banker på rett etter at Espen svinger ut fra gata, så jeg kan vel ikke si at dette var normalt.

Etter et par timer pakket han sakene sine og dro. Jeg stusset litt på hva jeg skulle finne på nå, men magen gav beskjed om at det var på tide med en liten lunch. Litt lei av loffskivene her nede fikset jeg meg en alldeles nydelig salat! Kjapt gjort var det også! Sammen med en kopp kaffe, vann og litt lesestoff satte jeg meg til i bakgården for å nyte den nyankomne solen. Typisk nok kom skyene akkurat i det jeg fikk satt meg. Hutrende krøp jeg inn igjen.

Før solen stakk av....

Alldeles nyyydelig!

Da jeg endelig hadde spist opp min nydelige salat tittet solen frem igjen. Jeg tok på meg mine nyinnkjøpte "Supernova" joggesko, fylte vannflaska og trasket ut i godværet. I strålende sol og med spenstige steg gikk jeg, tja, i over middels hastighet. Godt i gang skjedde det merkeligste. Jeg fikk den utroligste trang, og LYST til å jogge!!! Dette var en følelse jeg ikke har hatt på ca. 15 år. Jeg ble først litt redd, men etter noen meter gav jeg etter for denne merkelige trangen. Med mobilen i den ene hånden og vannflaska i den andre løp jeg avgårde. Jeg løp, og løp, i over, ja i allefall 200 meter. Plutselig forsvant trangen og lysten til å løpe. I tillegg klappet lungene sammen, svetten sprutet fra pannen og hoftene hylte etter en pause (vel, så ille var det vel kanskje ikke, men litt overdrivelser gjør vel historien litt morsommere å lese). Jeg bråstanset (!) og begynte å gå igjen. Som en hvalross pustet jeg meg gjennom parken, og fikk igjen pusten litt etter litt. MEN så skjedde det igjen! Dette surrealistiske suget etter å forflytte seg fort fremover tok overhånd nok en gang, og før jeg visste ordet av det føk jeg bortover stien, med vind i håret og sol i ryggen. Følelsen var nokså kortvarig også denne gangen da leggene skrek og pusten sviktet. Men det ble sikkert 200 meter også denne gangen. Så i dag har jeg altså jogget (nesten) en halv kilometer. Oy, som jeg fortjente den dusjen da jeg kom hjem 2 (to) timer senere (gåturen varte litt lengre enn mine små løpe-innfall)!

Si hei til mine knallgoda løpskor! (Og skjeggete legger...)

Jeg hadde vel knapt rukket å tørke før jeg måtte ut å gå igjen.. Siden Espen jobber på den andre siden av byen, og har den eneste bilen, må jeg gå til skolen for å møte barna i tilfelle Espen blir "stuck in traffic".

Tobias kom glisende ut fra klasserommet sitt, og viste stolt frem en lapp fra lærern. Jammen godt vi har google translator! Gir lærern en A+ i god grammatikk og bra forståelse for norsk!

"Mrs Grennwood, du jobber meget bra og gjør en flott ekstra-innsats.
Norsken din begynner å bli bra allerede. Du burde være stolt av deg!"

Opptur:
Oy! I dag var det mange oppturer gitt... men det må bli lunchen faktisk!

Nedtur:
Uten bil får vi ikke handlet uten barna på slep. Ingen god fornøyelse for noen av oss å dra på handletur rett etter skolen....