New Zealand Dag 3,4 og 5 - Vi turer fra kyst til kyst!

En god og en dårlig nyhet... Den dårlige først: Vi kom oss ikke til Milford Sounds på grunn av dårlig vær og stenge veier!! Blæ! Den gode nyheten er da at jeg nå fikk litt tid til å lage et lite innlegg...

Som en bitteliten bursdagsgave kan jeg jo fortelle Einar at vi har nå har sett hekkende albatross. Jey! Ikke de aller beste bildene, men allikevel - minnene sitter i hodet!

Dag 3 - Kurow til Dunedin 

Eneste mål for dagen var å rekke omvisning på sjokoladefabrikken i Dunedin klokken 14. Vi hadde bestilt plass, og ville for all del ikke gå glipp av dette! Vi hadde med andre ord kun 2 timer og et kvarters kjøring på denne dagen. Alikevel klarte vi å somle litt, og sloss litt med klokka i de værste nedover og oppoverbakkene til Dunedin. 13.40 ankom vi Dunedin, og med oppmøte ti monutter før omvisningen begynte vi å svette litt. Vi hadde ikke regnet med at fabrikken lå midt i byen, og det å parkere 7, 3 meter er utfordende nok i seg selv om man ikke skal kjempe om de få parkeringslplassene med "vanlige" bilister. Vi endte opp med en "tjuvparkering" på matvarebutikk rett på andre siden av gaten i forhold til sjokoladefabrikken. Perfekt! Vi rakk omvisningen med glans!

Omvisningen varte i ca 1 time, og var vel informativ nok. Dette er en av 15 Cadbury-fabrikker i verden, og den nest eldste. Selv var vi mest interresert i smaksprøvene og de deilige duftene. Høydepunktet var vel da vi fikk sett verdens eneste sjokoladedropp på 40 meter med 1 tonn smeltet sjokolade. Litt av et syn!  Småkvalm etter all sjokoladen var det godt å komme ut i friskluft før vi kjørte til neste serverdighet.

Cadbury World of Chocolate - Ikke lov til å ta bilder inn i fabrikken, men det er uansett vanskelig
å ta bilder av smaken . namm!

Larnach Caste var neste punkt på listen, og som New Zealands eneste slott var det slett ikke av de største. Slottet ble bygget av en politiker til sin kone, og den påbygde ballsalen var en bursdagsgave til hans datter...  I dag eies slottet av en familie som bruker mye tid og penger på å bevare det som det var. Siste årene har de spesielt jobbet med hagen som inneholder mange tropiske og lokale blomsterarter. Vi brukte litt tid her, og det var godt å løpe av seg sukkeret fra sjokoladefabrikken.

På tide å bygge et slott til din kone, Espen...

Blomter og fjærkre (? - i alle fall lodden...)

Nydelig utsikt fra hagen til slottet!

Her er det masse energi som må ut!

Vel innlosjert på neste natts campingplass ble det kokelering av middag og stell for natten. Utrolig nok ble det sent i dag også! 

Tobias leser i "hula"...

Opptur: Vi hadde vel ferieturens første is i dag... Ikke verst på smak..!

Nedtur: Tror vi kunne klart oss uten stressnivået ved parkeringen før sjokoladefabrikken...

Dag 4 - Dunedin til Te Anau

I dag var planene å ha en skikkelig kjøre-etappe og krysse sørøya fra Dunedin til Milford Sounds. Men på grunn av kraftig nedbør på vestkysten var den eneste veien inn til Milford Sounds steng på ubesvisst tid, og kjøreetappen vår ble nedkappet med 2 timer. Vi bestemte oss derfor å stoppe i Te Anau, ved roten til The Fjordlands. 

Siden vi hadde hørt om disse regnbygene på vestlandet brukte vi litt mer tid enn hva vi hadde tenkt i Dunedin før vi kjørte. Vi spurte ungene hva de ville gjøre, og Tobias stemte i at vi skulle besøke Albatrossene ute på Harrington Point utenfor Otago Peninsula-halvøya som stikker ut i havet ved Dunedin. Vi fikk også lurt oss med på en meget informativ guidet tur, der vi også fikk sett disse hekkende kjempefuglene. Det er faktisk så sjeldent at det er eneste plass i verden hvor albatrosser hekker på fastland!! Når eggene er klekket, og "kyllingene" er gamle nok til å forlate redet flyter de på kalde og varme luftstømmer mesteparten av livet sitt. De sover på vann, og trekker mot kysten av Chile, men aldri på land. Ganske imponerende at disse svære fuglene på 7-9 kilo i det hele tatt kan lette!

Veldig flott togstasjon i Dunedin!

Albatross-senteret på Harrington Point utenfor Dunedin.

Skarv, albatross og terne - gratulerer med dagen Einar!

Etter å ha benyttet litt mer tid enn planlagt måtte vi starte etappen mot vestkysten. Vi forlot kysten og strendene og krabbet oss gjennom et landskap som på mange måter minnet oss om trøndelag. Buede grønnkledde åser og jordbruk av diverse slag. Vi passerte ganske så mange middager i form av sau, fe og hjort (for ikke å nevne and og gås..). Etterhver kjørte vi også gjennom noen amerikanske politikere... eller det vil si byer med samme navn som amerikanske politikere (Clinton, Gore). Etter disse byene ble sammenligningene til trøndelag bare enda større! Ikke på grunn av landskapet, men litt mer på grunn av regnbygene... 

Vi forlater østkysten og godværet...

Hadde jeg visst at jeg kom til å trenge denne på vestkysten hadde jeg kjøpt en!

Tobias morer seg på lillesøsterens vegne. Ikke lett med jet-lag og lite søvn og en tergete storebror...

Ja, serru; nå har vi kommet til trøndelag...

Da vi kom frem til Te  Anau i 18.30 tiden kunne vi stille gli inn på vår plass på campingplassen. Fantastisk lykketreff var det også at våre gode venner, familien Saugestad, ikke bare overnattet på samme campingplass, men på plassen ved siden av oss. OK, jo vi må vel innrømme at da vi hørte at Milford Sounds var stengt var det OK å samkjøre ruten med våre venner som allerede har kjørt New Zealand noen uker. Ungene syntes det var stor stas å ha noen andre å leke med enn bare hverandre, og det ble både sen middag og sen leggetid.

Opptur: Tror alle syntes det var litt stas å se albatrossene "live" og se hvor store de faktisk er!

Nedtur: Skikkelig skuffet over at vi ikke kom helt frem til Milford Sounds!!!!

Dag 5 - Milford Sounds (nesten...)

Tidlig opp og forberedt på det meste! Aller helst ville vi jo kjøre inn til Milford Sounds, men etter diverse oppdateringer viste det seg at vegen var stengt, til og med lengre opp enn dagen før. BUHU!

OK - Hva er alternativene da? Vi undersøkte både Doubtfull Sounds og lokale turer, men alt var fullbooket. Vår teori var at alle som egentlig hadde tenkt seg til Milford Sounds hadde booket om, og dratt andre steds (som vi hadde tenkt). Det er her campinglivets fleksibilitet slår inn på godt og vondt. Vi vurderte en stund å reise videre etter reiseplanen vår, men bestemte oss til slutt å kjøre veien inn til Milford Sounds - så langt vi kom.... Det ble en våt affære... 

"Letter det ikke litt nå, nei, det gjorde visst ikke det allikevel..!"

Grått....

Mirror Lake - kjent for sine vakre speilbilder av fjelltoppene. Vi så nok ikke de speilbildene...
Legg merke til Espens skovalg... Her har vi ikke "råd til " å få våte sko...

Vi våget oss ut av bilen og tok en gåtur rundt "Lake Mistletoe". Det ble mer en skogstur, da vi ofte måtte gå av stien på grunn av oversvømmelse. Men så grønt, og så herlig! Det var slettes ikke så værst dersom vi ser bort fra våte sko og frosne fingre! Ungene syntes det var særs morsomt å kaste pinner som båt under broen, og se hvem som kom først ned elva. Vi tok oss god tid, og var alle enige om at det var en fiiin tur!

Grønt, vått og vakkert!

Lake Mistletoe - hardt vær for to barn som er vant til solrike dager i Perth!

Da vi plutselig kom til et skilt om at veien var stengt om 150 meter kom skuffelsen igjen, etterfulgt av overraskelse over at bommen var åpen. Norsk og "uvitende" kjørte vi litt videre innover veien, men valgte etterhvert å snu. Vi hadde ikke særlig lyst til å betale en eventuell redningsaksjon ut av egen lomme.

Fe-hau...

Etter en varm tomat-suppe-lunch varmet på gassen i campingbilen rigget vi oss til for å kjøre mot Te Anau igjen. Det var da det katastrofale skjedde. Jeg gemte igjen kameraet mitt på kjøkkbenken, og i det vi tok sving nummer fire suste det i gulvet. Så mitt trofaste og fantastiske kamera takket for seg og ville ikke lenger fungere. Dette ødela både humøret mitt og resten av kjøreturen...

Elven var fylt til bredden ved rasteplassen vi kokte tomatsuppa... For ordens skyl: Vi spiste inne i campingbilen!

Et par timere etter oss ankom familien Saugestad campingplassen etter en vellykket tur inn i Doubtfull Sounds (de hadde en forhåndsbestlt tur). Merete hadde vært så snartenkt at hun hadde bestilt bor hos en veldig nærtliggende restaurant. Hele gjengen på 9 personer storkoste seg med god mat og drikke, og en liten stund var kameraet glemt. På menyen hadde barna sine egne småretts-platters, mens de voksne mesket seg med grønnleppeskjell og TiTi (lokal "mountainbird") til forrett (servitøren beskrev smaken som veldig oljete, en blanding mellom sjø og fisk - og det måtte vi "selfølgelig" prøve...) og hjort til hovedrett. Vedig namm (ja, hovedretten - ikke forretten...)

Opptur: Middagen toppet vel en ellers så kald og våt dag... 

Nedtur: Veldig trist å ta farvel med "yndlingskameraet" mitt - ever!