Og plutselig går det opp for oss...

I det huset pakkes sammen og vi flytter til en liten leilighet i nabo-suburben føles det plutselig så endelig og surrealistisk. Man flytter inn i en liten boble, og nekter å kjenne på følelsene. Dersom man skal kjenne på hvor fælt det er å reise blir man halv-gal, og løsningen er å se frem til å komme hjem og se familie og venner igjen! Vi bestemmer oss for å ikke si "ha det", men heller "vi sees snart igjen"...

Dårlig med sitteplass når huset blir pakket ned. Fletcher er på besøk for siste gang...

Vi pakkes inn i en konteiner.... Følelsene flytter inn i en boble...

Siste holdeplass før vi flytter til våre norske venner i Dianella... 

Siste skoledag var i dag, og vi fikk med oss siste samlingsstund, og Tobias fikk en siste Merit Certificate. Julie hadde presentasjon i klassen på et prosjekt om "culture", og alle fikk høre om norske tradisjoner. Da jeg henter barna kommer de med hendene fulle med avskjedskort og gaver, og jeg får sms'er fra foreldre som har hentet tårevåte barn fra skolen i dag... Trist å ta farvel...

Vi tar farvel med Mount Claremont Primary School med en siste assebly...

Fine ord fra læreren til Tobias...

Tungt å si farvel til klassekamerater...

Et godt tegn at barna vil bli savnet?

Vi har faktisk vært sååå taktiske at begge barna skulle på sine siste "sleep overs" i dag, slik at vi voksne kunne ta en siste middag med Espens kollegaer. Avskjeden ble dermed ikke så tung, da de hadde noe å se frem til. Vi får se om realiteten slår de i morgen når vi henter de...

Opptur: Er det ikke bra at vi er triste for å dra? Det er jo et tegn på at vi har hatt tre fantastiske år!!

Nedtur: Aldri morsomt å si farvel... Dersom halvparten av de som sier at de skal komme på besøk hos oss i Norge faktisk kommer, da må vi kjøpe større hus... Det kan bli dyrt!

For siste gang...

Bloggen var i utgangspunktet ment som et reisebrev til venner og familie hjemme, men også som en minnebok til vårt eget bruk senere. Jeg skal ikke skrive noen lang avhandling om hvor trist det er å ta farvel, men synes at Julies siste Minkey-kamp bør få et kapittel i eventyret...

Lørdag var det ikke noen korøving om morgenen, og Julie fikk spille en hel Minkey-kamp. Trist at det er siste kampen, da dette er noe vi alle synes har vært storveis. Ikke bare morsomt for barna å spille, men veldig sosialt og spennende for foreldrene på sidelinjen. Julies siste kamp ble dessverre tap, men det sto ikke på innsatsen og humøret! 

Julie gjør en god jobb i forsvar og kommer nok til å bli savnet på laget. 

Appelsiner og pep-talk i pausen...

Meerkats I og II. Siste gruppebilde før vi reiser hjem...

Lørdags kveld hadde Australian Girls Choir vinterkonsert for en fullsatt sal. Som foreldre var vi selvsagt stolte og ikke minst imponerte over hvor flinke de var! Rørende vakkert, og selv far ble fuktig i øyekroken... Vi fikk dessverre ikke lov til å ta bilder, men innkjøp av dvd av happeningen er en selvfølge.

Tobias elsker fotball (Soccer som vi må kalle det her, da de slue Aussiene kaller Australsk fotball for - fotball) og har hatt noen lærerike økter på gressmatta her nede. Laget hans gjorde det slett ikke bra i starten av sesongen, og med tap etter tap var det hard og holde motivasjonen oppe. Men noe skjedde med laget (kanskje det var øking til to treningsøkter som var utslaget?!) og de siste 5 kampene har de gått av banen med seier! Også denne helgen klarte de å slå et lag som rundspilte de i starten av sesongen. Nå ser det ut til at Tobias rekker to kamper til før overgang til Nidelv, noe som han også selvfølgelig ser frem til! 

Wembley Downs gjorde en storveis innsats og vant kampen! 

Stor innsats og god lagånd!

Opptur: Vi har hatt noen flotte sesonger med både Minkey og Soccer! Kjempeflotte lagkamerater!

Nedtur: Trist...

Eventyret nærmer seg slutten...

Wosh! (Lyden av tiden som fløy forbi!!!)

Med snart bare en uke igjen i det som har vært hjemmet vårt de tre siste årene går det opp for oss hvor liten tid vi har igjen her nede... Huset tømmes sakte men sikkert for møbler i det de byttes mot kontanter fra nye eiere. På salgslisten står to biler, to dobbeltsenger, bordtennisbord, to kjøleskap, nattbord, stuebord, vaskemaskin, TV-benk, micro, strykejern OG så videre... Selv om det ikke er mye som står igjen er vi utrolig lettet over at flytteselskapet kommer og pakker ned resten for oss og dytter det i en container.

Mens huset pakkes og vaskes har vi leid en leilighet som skal huse oss den siste uken av skoleterminen. Vi kjører "normal" hverdag med alle aktiviteter intakt samtidig som vi organiserer flytting med alt det innebærer. Det er mildt sagt en stresset og emosjonell tid... Hver eneste dag kommer barn og foreldre bort til meg og sier det er trist at vi skal reise, og med en slik omtanke og vennlighet fra skole og nabolag er det utrolig vanskelig og skal si farvel til dette kapittelet og denne livsstilen!

Jeg tar meg selv i å tørke tårer når jeg kjører på kjente steder, og i dag rant det over da jeg kjørte forbi hotellet vi bodde på de første dagene. "Her startet eventyret.. Å nei! Dette er kanskje siste gangen jeg kjører her på veeeldig lenge...". Ja - følelsan dæm slit i mæ! :-)

Fantastiske Perry Lake Park! Her har jeg gått MANGE turer!

Tobias hadde siste trening med "Brazilian soccer" nå på lørdag, og med varme ord og en liten tale fra treneren ble det i overkant trist for Tobias. "Mamma, jeg synes dette går litt for fort... Kan vi ikke bli et år til?" Da jeg spurte om han trodde det ville bli lettere om et år var han vel egentlig enig i at det var bedre å rive plasteret fort av...

Julie har også skjønt at det blir vanskelig å si ha det... Her om dagen kunne hun fortelle at "hjemme kjenner jeg bare fem stykker, mens her kjenner jeg HELE skolen...". Hun har også innrømmet at hun kommer til å gråte hver gang hun ser noe som minner henne om Australia...

Selv om det er fryktelig vanskelig for hele familien nå som vi innser at eventyret snart er over, setter vi samtidig pris på alle våre fantastiske opplevelser og alle de mulighetene vi har hatt som vi ikke har fått hjemme i Norge. Vi limer minnene inn i hjernebarken og kommer nok til å snakke mye om tiden vår her nede (Så! Nå er dere advart...!).

Rørt til hjerteroten blir vi også når våre venner arrangerer avskjedsfester for oss! Litt overrasket ble jeg da jentene fra treningssenteret mitt inviterte meg ut på middag. Men når jeg tenker meg om så har jeg faktisk møtt de to ganger i uken i 2,5 år; først på trening og så på kaffe etterpå... De er faktisk noen av de jeg har blitt best kjent med her nede, og hatt det utrolig moro sammen med. Vi hadde en kjempemoro kveld ute med champagne og middag. De hadde laget en utrolig morsom gave med mange Australske effekter, og med taler og dikt satt latteren løst. Lattertårer ble merkelig nok triste tårer da taxien på veg hjem ble tom og jeg satt igjen alene. "Hvorfor skal vi forlate dette??"

En pose full av Australske effekter... Sjokoladen blir nok spist opp før vi reiser hjem... NAM!

Lørdag hadde også noen av foreldrene på skolen arrangert en liten avskjeds-BBQ (altså grillfest...) i en park i nærmiljøet. Mange familier ble hele festen, mens enda flere var innom litt nå og da. Utrolig herlig å se så mange folk som man ofte står og småprater med når man leverer ungene på skolen. Ungen satte også pris på timesvis med lek i et herlig vintervær! Alle meldinger om regn ble jaget bort, og vi fikk solskinn fra blå himmel og 21 grader. Perth på sitt beste!! Det blir svæææært så vanskelig å forlate dette...

Fin markering på aussie-vis! Grilling av pølser og bobler i glassene!

Herlig vær å løpe rundt i! Klating i trær, fotball og sura var noen av aktivitetene!

Noen av barna som møtte opp: Bak fra v.: Natasha, Mischa, Lochland, Timothy, Sophie, Fletcher, Angus, Oliver, Jack, Nicholas og Fionn. På bakken fra v.: Thomas, Christian, Olivia, Ellie, Lucy, Grace, Ella, Marcus, Lie, Hayden, Digby, Nathalie, Poss (Olivia), Darcy, Aidan, Jamie, Mischa og Tobias og Julie i front.

Meg med noen av mødrene: Nat, Fiona, Kathryn og Veronica.

Noen av de voksne som var innom: Fra V.: Tim, Alan, Mike, Annabelle, Ruth, Nat, Marianne, Espen, Fiona,
Tim, Chris, Ian, Sue, Jenny, Stuart, Marie, Cameron, Veronica og Christine.

MEN før vi forlater eventyrland skal vi først være en uke i huset "vårt", en uke i leilighet, en uke hos familien Hoff (som har vært så vennlige å ta imot en hjemløs familie), en og en halv uke på camping i krokodilleland (hvis vi ikke blir spist opp kommer det et eget innlegg om den turen senere...) og helt til slutt en siste uke hos familen Hoff igjen før vi flyr hjem. Apropo flytur hjem; skal du snart bestille flybilletter Espen???

På hele den tiden vi har bodd i huset har det aldri vært så mange sitroner på treet "vårt".
Vi tror sitrontreet prøver å overtale oss til å bli...

Opptur: Gleder oss til en siste tur som en flott avslutning på vårt eventyr!

Nedtur: Utrolig vanskelig tid... Føles ut som om vi gjør "alt" for siste gang nå for tiden...

Morsdag!

Tidlig denne uken startet forberedelsene av "hedring av mor"! Allerede på mandag fikk jeg invitasjon til "pampering" i klassen til Julie, noe som skulle finne sted på fredag i skoletiden.

Et morsomt opplegg der vi ble dullet med av våre barn; vi fikk lakket negler, massert såre skuldre, vi kledde oss ut og tok bilder sammen, lagde fotorammer og hårspenner. Vi ble også servert hjemmebakst som barna hadde stått for dagen før. I det hele tatt et populært program for alle mødre som møtte opp! Og som forventet var det fullt oppmøte, og man skulle ha en meeeeget god grunn for å ikke dukke opp. Jeg måtte selv avslutte tennisen litt før for å rekke kalaset...

Det ble fargerikt da Julie fikk frie tøyler med neglelakken...

Ord sier ikke nok..

På selveste morsdagen (i dag...) ble jeg vekt med fine tegninger, kos og sjokolade før vi måtte haste oss ut gjennom døren. Søndager betyr fotballkamp for Tobias, og selv om de hadde hard motstand og tap i dag scoret Tobias et nydelig mål for sin mor! Sesongens første!

Denne skal nyyytes! (Regner med at den forsvinner med første kaffekopp...)

Etter kampen ble det omtanke for et overlesset mandarintre i hagen. En smaksprøve på en av mandarinene avgjorde at det var verdt strevet med å plukke de. Det ble mer enn nok, så en pose utvalgte mandariner ble levert til våre koselige naboer av Tobias.

Det er høst, og hva annet kan man gjøre på en søndag i mai enn å plukke mandariner?

Opptur: Jeg har utrolig koselige og snille barn - når de vil... Er også svært fornøyd med årets fangst på mandarintreet! Kan ikke huske at de var så gode i fjor...

Nedtur: Morsdag er vel aldri noen nedtur :-)

Hong Kong King Kong Donkey Kong

Plutselig bestilte vi oss en helgatur til Hong Kong... Og med "bare" 8 timers flytur fra Perth var det en fin mulighet til å komme seg litt bort og få fylt på med nye inntrykk og flere opplevelser!

Når man ankommer Hong Kong for første gang føler man seg litt "onkel reisende Mac" og får lyst til å skrive brev med beskrivelser som: "Menneskene i denne byen lever oppå hverandre i noe som kalles høyhus, eller skyskrapere. Ikke bare bor de oppå hverandre, men de transporteres også i kjøretøyer på flere etasjer... Og veiene de transporteres på går i hulter og bulter, men bringer deg merkelig nok til målet hver gang."

Veier i hulter og bulter, og toetasjes trikker og busser...

Vi fløy "nattflyet" fra Perth og kom frem klokken 7.45 torsdags morgen. Litt usystematisk soving ble det den natten, med kaotiske sovestillinger i alt for trange flyseter, men formen og humøret var overraskende bra på de fleste! Fra flyplassen var det å ta "riktig" taxi inn til byen. Taxiene hadde forskjellig farge etter hvor man skulle, og da var det bare å velge riktig farge...

I det vi nærmet oss byen ble det stille i taxien, og man kunne bare høre knakingen i nakkene som bikket hodene bakover og øynene oppover. Tobias lurte på om dette var byen i verden med mest skyskrapere, og i mangel på annet svar foreslo vi at de kanskje bare visste hvordan man skulle bygge høye hus i denne byen.

Vel fremme på hotellet fikk vi sjekket inn tidlig, og til og med forsynt oss av frokostbuffeten i 33. etasje. Utrolig deilig med tanke på at vi egentlig ikke kunne sjekke inn før klokken 14!!

Deilig frokost med tilgang til både kakao og "gummi-pandaer". Men streng mor krevde inntak av frukt før utskeielsene...

Etter en kjapp rast på rommet var det ut å utforske. Hotellet var bygd oppå et av de store kjøpesentrene i byen, og det var bare for oss å ta heisen ned i "kjelleren". Vi fant fort ut at dette ikke var kjøpesenteret for vår lommebok, da navn som Prada, Chanel, Louis Vuitton, Boss og Burberry preget butikkvinduene. MEN det var mye fint å se på, og barna ble meget imponerte over en krystallvase som kostet vel 750 000,- NOK. Jeg falt mer for en strass-bedekt vannkoker til den søte pris av 190 000,- NOK. I denne butikken var det merkelig nok en regel at barna skulle holde hendene på ryggen...

Selv om det var moro å se på ting vi ikke har råd til, prioriterte vi litt om på vår dyrebare tid. Værmeldingene for helgen sa overskyet og regn, så da vi var så heldige å ha noen timer med sol tok vi turen opp på Victoria Peak. Her oppe kunne man få oversikt over byens skyskrapere, noe som var et imponerende syn. Vi ble ikke helt enige med oss selv om vi kunne se hotellet vårt, men det var nok "der nede" et sted...

Med denne trikken kunne man komme seg opp til Victoria Peak. Køen ble for lang for oss, så vi tok taxi...

De er gode på skyskrapere...

På kvelden tok vi med oss "åpent sinn" og gikk ut for å finne middag. Barna ble advart om at vi kanskje ikke fant hamburger eller pasta carbonara på menyen. Men de ble fornøyde med nudler og sushi og det et vellykket måltid. 

Asiatiske krumspring på menyen!

Helgens meldinger om regn slo til da vi åpnet gardinene på fredags morgen. Planen om å dra ut til Disney Land ble allikevel iverksatt, om dog litt senere på morgenen enn forutsett... Ca rundt om kring klokken 11 troppet vi opp i en fuktig men folkefull fornøyelsespark med forlystelser for både liten og stor! Innkjøp av regn-ponsjoer sto høyt på prioriteringslisten, og de berget vel deler av dagen. Fordelen med dårlig vær er jo at det er mindre folk, og også mindre folk i kø. Vi kunne med andre ord velge og vrake i hvilke karuseller, show og happenings vi ville overvære. 

Litt regn stopper ikke oss fra moroa! 

Fart for enhver smak! Tobias sprengte sine grenser da han ble med pappan på den nederste karusellen...
Men det ble faktisk favoritten!

Dersom det er mulig å få overdose av "Disney-pasteller" tror jeg vi er godt fylt opp...

Vi lærer å tegne Minni Mus på kantonesisk... Godt at det bare var å følge med på skjermen...

Mikke Mus til lunch?

Vi møtte også noen "kjendiser"...

Noen 1000 watt satte lys på parken ved mørkets frembrudd. Avslutningsvis ble det også fyrt av noe fyrverkeri og kinaputter... Disney skuffer ikke når det kommer til ekstravaganse og prakt!

Lørdag ble vår siste hele dag, og vi begynte allerede å innse at vi hadde alt for liten tid til å få med oss alt vi hadde lyst til. Men vi holdt oss til planen, og dro for å finne et marked. Vi valgte å ombordstige en toetasjes buss, som kjørte melkeruta til Stanley market sør på Hong Kong-øya. Vel 40 minutter tok det oss å komme til denne nette lille turistbyen, med så meget mindre skyskrapere... På vei til markedet ble vi distrahert av et heller uvanlig syn; Nedover den ene gata var det faktisk en trafikkkork - med bare Lamborghini'er... Aldri før har vi sett en så dyr kø! Nysgjerrigheten tok overtaket, og ledet oss rett inn i en Lamborghini-messe hvor de feiret guttedrømmens 50-års jubileum! Tobias synes de var utrolig kule, men måtte allikevel stille spørsmålet om HVORFOR disse bilene er så dyre... Det var merkelig nok enklere for far å svare på enn for mor.

Stor kontrast til storbyen bare 40 minutter unna...

Det var mange millioner på en gang...

Vi klarte omsider å rive oss løs og søke inn i markedets trange og folkefulle gater. Vi ble kanskje ikke over gjennomsnittet imponert, men pengene fikk ben å gå på... Julie ble aldri "ferdig", selv om hun hadde funnet seg både skinnveske og silkesjerf. Tobias skjønte ikke hvorfor vi skulle betale mindre enn hva som sto på prislappen, da mor prutet til seg 3 skinnvesker. Han skjønte utrolig godt at de som solgte veskene ble sure...

Stanley Market

Uten mat og drikke duger helten ikke! En god blanding av italiensk og kinesisk...

Utmattet tråklet vi oss tilbake til den toetasjes bussen og returnerte til hotellet. Her var vi som kjappest innom rommet vårt før vi tok heisen opp til 34. etasje. Her hadde vi tilgang til loungen hvor de kunne friste med fri drikke og "hors d'oeuvres". Selv om det oversettes til småretter, ble dette middagen vår denne kvelden. Og man kan vel ikke klage med både and, sushi, salater, oster, frukt og potetgull på bardisken... Det ble også noe rødt i glassene til de voksne og brun boblende leske til de små...

Lovnad om et bad i hotellets basseng ble deretter etterfulgt før vi køyet fornøyde med dagens sprell!

Her levde vi som grever noen deilige dager!

Selv om vi sto opp tidlig vår siste morgen i Hong Kong ble det ikke tid til å se "den store buddha'n". Barna fikk sitt ønske om et siste bad oppfylt, og vi slo oss til ro med at buddha'n sikkert står der neste gang vi drar til Hong Kong... 

Opptur: En fantastisk helg med mange opplevelser. Prikken over i'en ble da vi kunne sjekke inn flybaggasjen på togstasjonen inni byen!!! Utrolig smart, og deilig å slippe å stå i kø på flyplassen!

Nedtur: ALT for liten tid! Eller så kan det hende at vi var flinkere til å ta det med ro...

En norsk gutt på 2. plass i svømmenasjonens land!!

Her slipper vi katta ut av sekken med en gang!

Onsdag 3. april svømte Tobias seg inn på en velfortjent 2. plass i heatet sitt på svømmemesterskapet mellom 6 skoler fra nærmiljøet. Veldig bra gjennomført, og gjett om vi er stolte?!

2. plass på pallen! 

Arilds redigerte video av happeningen er å se under. Tobias svømmer her i bane nummer 3 fra kameraet.

Opptur: Stort bare å få representere skolen sin! Mor ristet lenge etter at det var over...

Nedtur: Ingen nedturer!

En annerledes påsketur

Med fri fra jobb, skolefri og eventyrlystent besøk fra Norge pakket vi "party-bussen" og la ut på landeveien. Arild og co hadde leid en 8-seter, noe som passet utmerket da vi skulle på kjøretur sammen.  Det kan høres folksomt ut, men det var god plass og kjøreturen gikk som en lek!

Målet for turen var Monkey Mia, 850 km nord for Perth, hvor man smører med solkrem i stedet for Swix i påsken. Det er nok en helt annerledes påske enn snødekte fjelltupper, men dette har vi lenge sett frem til!

Laaangt å kjøre for en helg kanskje?! 850 km hver vei...

Party-bussen var utnyttet til sitt fulle! Ut på tur - aldri sur!

Første stopp var lunch på motellet i Cervantes. Her har vi tidligere stoppet med hell, og også denne gangen! Hummer til lunch er ikke noe man får servert hver dag (i alle fall ikke i "Casa Gilbu"). Etter lunchen var det å stappe alle åtte inn i bilen igjen og suse videre til dagens endeholdeplass, Geraldton. Her sightet vi litt før vi spiste middag. Vi fikk også tid til litt lek i parken ved havnen før solen gikk ned for dagen.

Deilig lunch i Cervantes!

Minnesmerke for de som omkom på HMAS Sydney under 2. verdenskrig

Aussie rules footy i solnedgang på stranden...

"Tivoli Espen" ble populært for våre egne og helt fremmede barn...

Go'pian!

Neste morgen koste vi oss stappmett på en cafe før vi igjen kravlet ut på landeveien. Ønskene for stoppesteder langs veien nordover var mange, så her kunne man ikke dvele lenge! Jakten på den rosa innsjø (les her om da vi sist besøkte denne delen av landet) var første punkt på listen. Veldig skuffet kom vi frem til en svakt rosa inntørket innsjø. Her har sommeren fart hardt over vannbestanden og innsjøen var like tørr som landskapet hele veien nord..

The pink lake var noe uttørket... Det samme gjaldt åkrene på vei nordover

Etter en laaaangdryg lunch-stopp i Kalbarri bega vi oss ut på den 27 km lange humpeveien ut til "Natures Window". Her var det varmt, tørt og fluete og den 500 meter lange gåturen ut til "vinduet" ble  utført i kappgang med freestyle svømmetak. Vi kom frem - tok bilde - og raste tilbake til bilen igjen...

Noen stopper ble det langs veien for å strekke litt på seg...

Fluete, varmt og tørt ved Natures Window.

Så kjørte vi "rett frem" (!) helt til vi kom frem til Monkey Mia, rett etter solnedgang og like før mørkets frembrudd. Her sjekket vi inn på helgens bosted, som vi selv omtalte som "bungalåvven på riisårten". Vi fikk to rom vegg i vegg, og etter litt tålmod fikk vi låst opp døren i mellom rommene og fikk fri ferdsel inn til hverandre. Perfekt husrom for en helg med sjø, sol og rikt dyreliv!

Første morgen skulle vi på den "offisielle" delfinmatingen. Klokka sto på ring, og da jeg skulle sjekke værforholdene utenfor gardinen så jeg jammen meg en emu som spakulerte fritt utenfor vinduet. "Nå må dere stå opp folkens! Kom å se! Det går en emu forbi", ropte jeg i full begeistring. Responsen jeg fikk tilbake var heller laber, og de mente jeg prøvde å trikse de ut av sengen... Vel, de ble vel også ganske så begeistret da de endelig kom seg ut av sengen og fikk se at jeg snakket sant!! Det vasset i emuer på "riisårten" og etterhvert ble de et nokså vanlig syn...

...tror dere på meg nå?

Delfinmatingen var jo heller folksom... Det var et par andre mennesker som også hadde stått opp denne morgenen for å få med seg mating av delfiner. Tålmodigheten rant ut ganske fort, og vi gikk tilbake til "bungalåvven" for å spise frokost.

Vi var ikke alene på delfinmating....

Pelikanene lurte i bakgrunnen i håp om å få smake litt fisk...

Samme dag hadde The Gilbus bestilt båttur til hele gjengen! Dobbel 40-års gave ble innløst i form av et 3-timers cruise på en katamaran. Deilig var det å kjenne sjøluften røske i sjela mens vi søkte etter liv i bølgene. Og liv fant vi; delfiner, hai, skater, skilpadder, sjøstjerner, sjøslanger og masse småfisk - herlig!

Vi koste oss på hele to båtturer i løpet av helgen. Feriesus i ørene!

Vi var heldige og fikk sett mye liv i vannet. Her er delfiner og skater store mengder!

Resten av helgen ble fylt med aktivitet av forskjellige slag. Bading både i basseng og i sjø, snorkling, tennis, skateboard, fotball og padling i kajakk. Sistnevnte aktivitet ble nok en høydare, spesielt for "the ladies"... For etter at gutta kom tilbake etter en to-timers kajakktur, uten å ha sett mer en et par skater, var det jentene som skulle på tur. Og for en tur! Først så vi ikke stort, men etter å ha kommunisert med en forbipadlene dame fikk vi vite hvor vi måtte padle for å se liv... Og fra kajakken fikk vi sett skater store som kaffebord, skilpadder i fullt svøm, små revhai - og en hai på ca 1,5 meter som gled sakte forbi i en padleåres avstand... Storveis opplevelse, og rimelig fornøyd med at kajakken ikke valgte å kantre!

Bombe! Badeglade jenter i bassenget!

Snorkling på høyt plan!

Gutta på tur!

En søt skilpadde dupper i vannoverflata. Masse fine dyreopplevelser i løpet av helga!

Siste dagen fikk vi også lurt oss med på et solnedgangsseilas på den samme båten som dagen før. Urutinerte måtte vi slukøret se de andre på båten sprette champagneflaskene, mens vi suttet på medbrakte vannflasker. Ja, ja.. Kjempefin tur var det uansett! Flotte farger på himmelen både før, underveis og etter solnedgangen...

Kjøreturen nordover tok vi litt rolig, med et stopp for å overnatte. I mangel på fridager valgte vi å kjøre hele strekningen tilbake på en dag... Det gikk overraskende fint, og kanskje også litt fortere enn ønsket (kremt Arild...!). Vel fremme i Perth var vi alle enig om at det hadde vært en fiiiiin tur!


Opptur: Oy! Vanskelig å velge én ting, men det var fantastisk deilig med mobiler uten nettilgang - dvs. ingen samtaler, ingen e-poster eller surfing på internett!!

Nedtur: Tror kanskje det var litt dumt å kjøre såååå fort hjem... Hadde vært greit med et par ekstra dager!